Trossamfunnene hjelper sine egne først

– Trossamfunnene er først og fremst trossamfunn, ikke inkluderingsarenaer. Det er ikke realistisk at et trossamfunn skal kunne hjelpe alle vanskeligstilte i en bydel, sier høgskolelektor ved VID vitenskapelig høgskole, Bjørn Hallstein Holte.

Onsdag disputerte han over en doktorgrad som undersøker trossamfunns innsats for vanskeligstilt ungdom i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Holte mener «trossamfunn for ofte blir tillagt oppgaver som de ikke har forutsetning for å løse».

LES MER: Åtte kirker på Oslo østkant legges ned. – Ungdommene trenger oss, sier prest.

Ikke prioritert

Det har den siste tiden vært mye fokus rundt økt ungdomskriminalitet på Søndre Nordstrand. Hallsteins doktorgrad handler altså om hva trossamfunnene gjør for de ungdommene som i svært stor grad faller utenfor.

Resultatene viser at muslimske og kristne trossamfunn i liten grad har målrettede tiltak for å hjelpe det de selv kaller «gateungdommen». Vanskeligstilt ungdom finner ikke nødvendigvis et tydelig tilbud om hjelp, mat eller noen å snakke med i nærmoskeen eller i den lokale menigheten.

– Det ser ikke ut til å være en prioritert. Trossamfunnene er først og fremst opptatt av å spre sitt budskap til sine egne medlemmer, eller de som sees som potensielle medlemmer. Til gjengjeld var mange av trossamfunnene svært opptatt av å drive forebyggende arbeid, altså å holde de som allerede er aktive i ungdomsarbeidet borte fra «gata». De vil «tilby et trygt alternativ», sier Holte.

LES MER: Jan Bøhler: Kirkene er viktige for integreringen.

Utfordrende

Holte sier det forebyggende fokuset gjelder både muslimske og kristne trossamfunn i bydelen.

– Men det er en moské som prøver å jobbe målrettet med de utsatte ungdomsgruppene. Problemet er at det kan være utfordrende for moskeer å jobbe med utsatt ungdom uten å bli anklaget for radikalisering, sier han.

Utenforskap

– Ungdomsarbeidet vi har i Holmlia menighet, ungdomsklubb og Tensing, er åpent for alle, men er nok i utgangspunktet ikke aktiviteter som møter behovene til ungdommene som faller utenfor, sier sokneprest i Holmlia menighet i Søndre Nordstrand bydel, Silje Kivle Andreassen.

Hun sier det tidligere eksisterte en ungdomsklubb som nådde de mest utsatte gruppene, men at den ble nedlagt for noen år siden.

– Det krevde rett og slett for mye ressurser. Det var mange som skjønte hvor verdifullt en sånn klubb var for ungdommene, men slitasjen på de frivillige var for stor i lengden. Man trengte mange voksne for å holde orden, for å snakke med ungdommene, og for å sikre at det var et trygt sted å være, sier Andreassen.

LES MER: – Mangfold kommer ikke av seg selv.

Mer engasjement

Hun forteller at mange har begynt å spørre seg hva de kan gjøre for å forbedre situasjonen i lokalmiljøet etter skyteepisodene på Holmlia i vår.

– En gruppe som kaller seg «Unge holmlianere» bruker nå kirkens lokaler til en ungdomsklubb, der vi også har med en leder. Ellers har vi merket av flere foreldre engasjerer seg i kirkens arbeid enn tidligere, og er opptatt av at Tensing-arbiedet skal ha nok ressurser, for eksempel.

– Er det trossamfunnenes oppgave å hjelpe disse ungdommene?

– Kirken skal være diakonal, og det er vår oppgave å hjelpe dem som faller utenfor. Men det er veldig få kirkestaber som egentlig har kompetanse og ressurser til å gjøre disse oppgavene. Da er det bedre at vi er støttespillere i andres arbeid, sier Andreassen.

LES MER: Kristne mot humanetikere i 17. mai-tog i Kristiansand.

Også Kristiansand

Kristiansand er en annen by som de siste årene har blitt omtalt på grunn av ungdomskriminalitet.

Ungdomspastor Stein Arve Graarud i Frikirken i Kristiansand sier at funnene fra Søndre Nordstrand kan minne om situasjonen i Kristiansand.

– De ungdommene som faller mest utenfor, faller også utenfor i kirken. Ungdomsarbeidet blir en utrygg setting for dem, hvor de ikke kan kodene. De føler seg allerede utenfor, og når de kommer til kirken, blir det som en dobbel avvisning, sier han,

Han sier at hovedinntrykket hans er at «dagens ungdommer er snillere, høfligere og åpnere enn tidligere».

– Men så er det noen subkulturer som faller utenfor idretten, ungdomsarbeid og andre organiserte aktiviteter, og som sklir ut. De har gjerne veldig lite voksenkontakt, sier han.

Vanskelig

Graarud sier Frikirken har lykkes dårlig når de har prøvd å nå disse gruppene.

– Størstedelen av de som er med i det kristne arbeidet, er allerede «innenfor», og tilhører et visst sosialt lag, med visse koder. Vi har ikke hatt så gode resultater med å jobbe med de gruppene som faller utenfor. De føler seg rett og slett ikke hjemme.

– Tror du kristne miljøer er dårligere til å inkludere de som faller utenfor enn andre miljøer?

– Nei, det tror jeg ikke. Ungdom føler gjerne at de faller utenfor når de ikke kan kodene i et miljø, og det gjelder både i idrett, skole og kirke. Men Kirkens Ungdomsprosjekt, som fokuserer spesifikt på denne gruppen, har større suksess på dette feltet, sier han.