Tro er ikke-viten

Johannes av Korset – Den katolske kirkes offisielle «doktor i mystisk teologi» – er ikke lett tilgjengelig. Han befinner seg i en tankeverden fjern fra dagens. Likevel oppdages han nå av stadig flere som opplever at han kan tolke vår tids eksistensielle situasjon.

Filosofen Jens Oscar Jenssen har skrevet en innføring i Johannes filosofi. I god filosofisk og pedagogisk tradisjon er boken utformet som en dialog, der Jenssen spør og Johannes svarer. Svarene har han for det meste hentet fra Johannes egne skrifter, men i noen tilfeller fra det som var allment anerkjent tankegang på Johannes tid.

Karmelitt

Johannes tid var 1500-tallet og hans sted var Spania. Juan de la Cruz, som han heter på spansk, er en av Spanias viktigste helgener. ­Familien var fattig, og han var blitt elleve år før han fikk begynne på skolen. Han viste gode evner, og var bare 20 år da han ble ordinert til munk i karmelittordenen.

Møtet med Teresa av Avila, også hun karmelitt, ble avgjørende for Johannes. Hun var i ferd med å etablere en ny og strengere gren av karmelittordenen, og hun gjorde den langt yngre Johannes til sin nærmeste medarbeider – etter hvert også til sin skriftefar.

Reformbevegelsen støtte på stor motstand i karmelittordenens etablerte sirkler, og i 1577 gikk de til det skritt å arrestere Johannes og sette ham i en mørk celle i kjelleren i Toledo, der de prøvde å knekke ham med mørke, sult og tortur. Men han lot seg ikke knekke, tvert om ble erfaringen til hans mest kjente verk, Sjelens mørke natt.

Denne boka kommer nesten fem hundre år ­senere i stadig nye utgaver, og den er hovedkilden til Johannes teologi, slik Jenssen framstiller den.

Gud er

Når vi i dag sier at vi tror på Gud, mener vi ofte at vi tror at Gud eksisterer. Det argumenteres for og mot Guds eksistens. Johannes av Korset tenker i helt andre baner. For ham er Gud det som er, den absolutte væren. Det er umulig å fatte ham med intellektet. Gud kan bare gripes i tro, og tro er ikke viten, men ikke-viten. Det handler ikke om å forkaste tanken og fornuften, slett ikke, men om en annen slags kunnskap enn den intellektuelle.

Gud er den eneste som har væren i seg selv. Mennesker og andre skapninger har ikke egen væren, men har sin væren i Gud. Dette er den grunnleggende innsikt for Johannes, og det er en måte å tenke på som er svært fremmed i dag.

– Jeg vet ikke om jeg helt henger med, jeg tror vi må ta det litt rolig i svingene. Sier du at materielle skapninger ikke har noen form for eksistens? spør filosof Jenssen, og lar Johannes svare:

«Skapningene har sitt liv i Gud gjennom den væren de har i Gud. Jeg benekter ikke at det selvfølgelig fremtrer et mangfold av materielle skapninger i naturen. Gjennom skiftende materielle bekledninger uttrykker skapningene ulike aspekter ved Guds uendelighet. De er et tegn på Gud, som jeg ofte sier. Guds lys skinner frem i skapningenes harmoni, og alt vitner om det Gud er.»

– Gud er for deg definitivt ikke en mann i himmelen, bemerker filosofen, og Johannes svarer at «Gud er ikke et vesen, og har ­ingen bestemt form, figur eller bilde. Den som forsøker å forestille seg Gud ved å redusere Gud til et vesen, forhindrer seg selv i å nærme seg det Gud er.»

Uro

Stedet vi kan søke Gud er derfor ikke ute i himmelrommet, heller ikke i overnaturlige erfaringer. Gud må vi søke i oss selv, sier Johannes.

«Gud er din sjels dypeste sentrum. Derfor har du direkte tilgang til Guds essens. Guds essens dveler i alts innerste vesen, også i menneskets», sier han.

Mennesket trekkes derfor mot Gud, som en stein trekkes til jorden av tyngdekraften. Denne trekk-kraften ytrer seg som en opplevelse av mangel.

«Du føler at du i en viss forstand mangler væren, og derfor søker du å kjenne deg værende­ gjennom å få en bekreftelse på din væren utenfra», sier han. «For de fleste mennesker skjer dette gjennom en konstant følelse­ av uro. Du løper fra det ene til det andre, men finner aldri noe som fyller deg fullstendig».

Her glimter Johannes til med den innsikt i menneskenaturen som gjør at mange opplever ham som høyst aktuell i vårt behovsstyrte samfunn: «Når sjelen lar sin vilje styres av behov, vil den konstant befinne seg i en tilstand av utilfredshet og ubehag, lik en som lider av sult. I det ene øyeblikket trekkes den hit, i det neste dit. Alltid er den i bevegelse mot den ene eller den andre formen for tilfredsstillelse, for behov forårsaker tomhet og sult.»

Sansenes natt

Men hvordan kan vi slippe unna det rastløse jaget og finne fram til Gud? Johannes skisserer tre veier, eller snarere tre veistrekninger, som må tas i rekkefølge: Renselsens vei, den opplyste vei og den forenede vei. Det første skritt er det Johannes kaller «sansenes natt», som egentlig er en disiplinering av viljen. Man må ville søke det egentlige og sanne, i stedet for bare å løpe etter behovene.

«For den sanselige delen av oss er dette som å gå inn i en mørk natt, for den vil oppleve tørke og mangel på livsfølelse når den ikke får det den vil ha og er vant med å få», sier Johannes. Men ­etter hvert vil denne disiplineringen gi sin belønning i en følelse av åndelighet og i erfaringer i den ­åndelige verden.

Men nettopp her ligger det en farlig fallgruve: Å bli opptatt av erfaringer og åndelige opplevelser er et blindspor, det fører oss til å feste oppmerksomheten feil sted.

«Begynnerens søken etter Gud eller etter sannhet er sanselig i den forstand at han ikke kan hjelpe for å tro at Gud/sannhet er et erfaringsobjekt. Han gleder seg derfor stort over å utføre åndelige øvelser og elsker alle mulige slags åndelig gjenstander. Mange kan ikke få nok av å høre forelesninger, og å lese og eie åndelige bøker, fordi de nettopp tror at det som kan erfares gjennom denne type religiøse aktiviteter, er formålet med det åndelige livet», sier Johannes. Derfor blir de også triste og nedstemte dersom de åndelige aktivitetene ikke lenger gir den sødme som de tidligere opplevde.

– Jeg vet om flere som nok kan kjenne seg igjen i dette, bemerker Jenssen. Og Johannes svarer: «Selvfølgelig. Mennesker vil alltid være mennesker. Men se først og fremst på deg selv.»

Lysende mørke

Det gjelder å komme videre og søke det som ligger bakenfor de religiøse aktivitetene. Et godt eksempel er ikonene. De symboliserer det som ikke har form, figur eller bilde. De er en inngangsport. Om de får verdi i seg selv, blir de et hinder for gudserfaring.

Bønn er et annet eksempel. «Bønn dreier seg ikke om å be om noe. Bønn er egentlig kontemplasjon», sier Johannes. Og kontemplasjon er ikke noe man gjør. Det er en passiv tilstand. Johannes kaller det å bli hensatt i et «lysende mørke».

– Jeg kan ikke si annet enn at det høres veldig mystisk ut fra mitt perspektiv. Og det er vel derfor dette kalles for mystikk, kanskje? spør Jenssen.

«Ja, kontemplasjon er selve den mystiske teo­logiens essens. Den er mystisk fordi den transcenderer og overgår all teologi og filosofi som søker å forklare Gud gjennom rasjonelle argumenter», svarer Johannes.

Hvordan kan man drive kontemplasjon når det per definisjon er noe som man ikke gjør? Det er her «sjelens natt» kommer inn. Dette er den ­natten Gud fører oss inn i, hvor alle våre 
naturlige og åndelige anstrengelser og evner 
dør, og vi havner i et fullstendig veiløst mørke. Det er først da vi kan fatte at vår væren bare er i Gud – og at han er i oss.

Å bli såret

Johannes omtaler dette som å bli påført et sår, et sår som forblir åpent og er kilden til tro.

«Det kjennes som om det er noe substansielt som har tatt bolig i deg – en substans som sansene ikke vet om – men som fyller deg av kjærlighet til Guds Storhet. Du opplever Guds Væren, Lyset fra sjelens dypeste sentrum, men samtidig er det som om du bare har en liten smak av noe som er mye større, som har i seg muligheten for å fylle deg fullstendig og gjennomtrenge hele ditt vesen, men som inntil videre hindres av det gamle menneskets vaner».

Dette handler slett ikke om følelser. «Jeg vil understreke at det i hvert fall ikke er noen emosjon forbundet med å erfare Guds essens som sjelens dypeste sentrum. Jeg vil bare si fred», forklarer Johannes.

Ikke-viten

Tro er derfor det motsatte av intellektuell overbevisning. Tro er ikke-viten.

«Ikke-viten er en forutsetning for transformasjon. Troen gir ingen kunnskap, men, slik vi har sagt, fratar sjelen all oppsamlet kunnskap og blender oss for denne typen tenkning», sier Johannes.

Det er dette som ligger i begrepet «negativ teologi», som Johannes gjør seg til talsmann for. Den tar sitt utgangspunkt i at Gud er uendelig.

«Mennesket kan ikke erfare Gud som et objekt,­ og kan derfor ikke vite noe om Guds væren. Intet­ begrep kan fange noe av det Gud er, for alle ­begreper henviser til noe som er endelig», sier Johannes.

Tro er derfor tillit, men ikke tillit til noe som 
kan uttrykkes i begreper. Håpet er et «erfarings­anker festet i det som ikke er ‘noe’». Og kjærlighet er ikke noen handling, men væren.

«Når du ikke lenger søker deg selv og ditt eget, vil viljen din være fri til å uttrykke den kjærligheten som egentlig er viljens første og spontane uttrykk. En kontemplativ sjel ser den guddommelige kjærligheten uttrykt i alt», sier Johannes.

Og filosof Jenssen lar doktoren i mystikk avslutte­ med denne formaningen: «Filosofi kan ikke i seg selv gi deg åndelig utvikling. Aksepter bare det som er konsistent med din egen innerste­ stemme. Fakkelen som brenner i ditt dypeste sentrum, vil vise vei.»