Tradisjonen tro

– Kvinnespørsmålet har alltid engasjert meg, ikke minst siden jeg er i en kirke som ikke ordinerer kvinner. La meg si det slik: Da vi på 70-tallet diskuterte kvinnelige prester i Den katolske kirke satt jeg pris på mange av diskusjonene. Men jeg bøyer meg for de teologiske argumenter og tradisjonen, sier Søster Else-Britt Nilsen, generalpriorinne på Katarinahjemmet i Oslo.

LES OM INTERVJUSERIEN: En annerledes kvinnekamp

Det er ikke den eneste tittelen nonnen kan smykke seg med. Hun er også magister i sosiologi og doktor i teologi. Den første magisteravhandlingen hun skrev i 1971 handlet om arbeidsfordeling i familien og kvinners forhold til arbeid både ute og hjemme.

I tillegg har hun forsket og skrevet historiske beretninger om nonner i Norge, Norden og internasjonalt.

– Deres historie er ikke så populær. De blir gjerne sett på med skepsis fra feministisk hold, selv om de har gjort et enormt samfunnsarbeid innen helse og utdanning. Men det er blitt litt oversett fordi det er kristent og enda verre: katolsk, forteller hun.

LES OGSÅ: Kvinne «ordinert» til katolsk prest – nektes nattverd

Besøker FN for å prate om kvinnekamp

Else-Britt Nilsen begynte å gå i Den katolske kirke som 16-åring og ga sine evige løfter som nonne i 1978. Hun har hele tiden visst hva hun gikk til, og det er hun opptatt av å påpeke.

– Min kirke godtar ikke kvinnelige prester og har man et sterkt prestekall får man søke seg til et annet kirkesamfunn. Sånn er det. Samtidig har denne mangelen på adgangen til ordinasjon gitt andre muligheter. I stedet for å bli sittende som en overarbeidet menighetsprest har jeg kunnet drive forskning og studere teologi. Det har vært et privilegium. Man kan gjøre mye spennende i kirken uten å være prest.

Og spennende ting har hun gjort mye av. Senest i fjor deltok hun som NGO-observatør på FNs årlige sesjon for kommisjonen for kvinners status i New York. Som en del av den internasjonale gruppen for dominikanersøstre møter hun kvinner fra hele verden.

– Det er veldig inspirerende og informerende. Man må virkelig løfte blikket ut og se. Kommisjonen har klare mål for 2030, men det skal godt gjøres å komme i land med alle. Her møter vi deltakere som har kjennskap til lokale forhold. Det minner en på hvor privilegerte vi er i Skandinavia.

LES MER: Nonnen som ble mor

Seksuelle overtramp

Søster Else-Britt Nilsen har ikke gått i tog siden hun gikk i 17. mai-tog som barn.

– Jeg er ikke så veldig toggående. Jeg er i alle fall ikke særlig demonstrerende av meg. Tidligere har jeg deltatt på økumeniske markeringer av kvinnedagen og holdt preken, men i år nøyer jeg meg med hundreårsdagen til en katolsk kvinne i Tønsberg, sier hun og humrer.

– Mange vil nok tenke at du er begrenset som kvinne i ditt trossamfunn. Hva tenker du om det?

– Det er visse begrensninger. Kun ordinerte menn kan bli kardinaler, men man kunne også hatt en sterk rådgivende forsamling av kvinner. Noen mener at den uroen man har nå når det gjelder seksuelle overtramp kunne vært unngått om man hadde hatt sterkere kvinnelige innslag i strukturen. Da hadde det kanskje gått bedre.

– Tror du det?

– Det er ikke godt å si. Dette er jo dessverre også et allment problem. Men det er mulig at man kanskje var mer var for det. Jeg tror lekfolk med en annen erfaringsbakgrunn ville begrenset det misforståtte kameratskapet vi har sett resultatene av – der alt skjer blant likesinnede i lukkede rom.

LES OGSÅ: Overgrepsdømt kardinal rett fra rettssalen til cella

Ønsker respekt for gamle tradisjoner

Selv om Den katolske kirke gjør mye viktig arbeid for kvinner verden over, kommer hun ikke unna spørsmålet om man kan snakke om reell likestilling når kvinnene ikke kan ordineres. Og hva bør myndighetenes rolle være når man vet at dette er tilfelle i mange religiøse trossamfunn?

Søster Else-Britt Nilsen er ikke i tvil:

– Man må vise respekt for det religiøse systemet som er. Blir det kriminelle overtramp av et eller annet slag er det noe annet. Men myndighetene må respektere at gamle trossamfunn og religioner har en annen struktur enn den som man har kjempet frem i Norge – og som i flere sammenhenger fungerer dårlig. Det er fortsatt få kvinnelige ledere og altfor store forskjeller i lønn.