«To kirkepartier – eller tre?»

Tidligere i år snakket jeg med flere Åpen folkekirke-representanter som så på Bønnelista som et bønnesvar for dem. Bønnelista bekrefter manges fordommer om konservative kristne, og er dermed en perfekt motstander for en teologisk liberal liste.

Nå er tonen en litt annen i Åpen folkekirke. De hadde nemlig ikke sett for seg at nominasjonskomiteens lister skulle profilere seg som et tydelig listealternativ. Tanken var jo at mens Åpen folkekirke og Bønnelista er partilister, så er nominasjonslistene personlister. Det er derfor reglene for personstemmer er annerledes for nominasjonskomiteenes lister.

Et slags program

Denne sommeren har imidlertid nominasjonslistene samlet seg og begynt å profilere seg med egne annonser, som om de var partilister. Siden de ikke kan argumentere med et partiprogram, har de brukt andre argumenter.

Jeg tolker argumentene slik: Det er vi som er foreslått av de som kjenner behovene lokalt, ved å stemme på oss er du dermed sikret lokal forankring. Vi representerer et mangfold – altså er det vi som respekterer ulikhetene i Den norske kirke. Og siden vi ikke har forhåndskumuleringer gir vår liste størst muligheter til å påvirke.

Nylig så vi også argumentet (fortsatt min tolkning): Ved å stemme på nominasjonslistene viser du at du er kritisk til at kirken utvikler et partidemokrati.

En liste i midten?

Noe av dette er riktig, særlig det sistnevnte argumentet. Uansett er det forståelig at nominasjonslistene profilerer seg på denne måten. Hadde de sittet stille i båten ville de kommet i skyggen av valgkampen til Bønnelista og Åpen folkekirke.

Problemet for Åpen folkekirke er at velgerne i de fleste bispedømmer nå opplever å ha tre valg: To lister på hver sin fløy. Og en moderat, trygg og samlende liste i midten. Hvor mange vil gå for det «trygge» alternativet?

Et annet spørsmål er blitt like aktuelt: Hvor lenge vil den nåværende valgordningen bestå? Jeg tror den blir kraftig utfordret av Åpen folkekirke i årene framover. Det var ikke en slik valgkamp de hadde tenkt seg.

Les Alf Gjøsunds andre kommentarer om kirkevalget

2. september: Det neglisjerte valget
30. august: Valgets usikkerhet
29. august: Bør alle medlemmer stemme?
28. august: Vil nye valgregler hjelpe?
27. august: Anbefalinger i det skjulte?
26. august: Aktøren på sidelinjen
23. august: Dans som våpen
22. august: Nominasjonslistene presenterer seg som om de var partilister
21. august: Derfor er personstemmer så viktig
20. august: Stemningen er amper

Les også Vårt Lands lederartikkel om kirkevalget før valgdagen: 
Kirken betyr alt for mye for Norge til å la den seile sin egen sjø