Klima

Terroren splitter dem - klimaet fører dem sammen

I flere tiår har de bekymret seg for klimaet uten særlig gjennomslag. 2015 ble året det interreligiøse arbeidet brøt glasstaket.

Da kronprinsesse Mette-Marit 22. august sto på riksgrensen i Halden og overleverte den symbolske «stafettpinnen» med hellig klimavann til sin prinsessekollega i Sverige, hadde den norske pilegrimsferden for klima allerede vart i tre måneder. Enda tre måneder senere ble det klart at kronprinsesse Victoria hadde tatt oppgaven videre med alvor. Etter flerfoldige etapper nedover Europa, nådde det norske klimavannet sist fredag sin endelige destinasjon: FNs tjueførste klimatoppmøte i Paris.

FNs klimasjef, Christiania Figueres tok imot:

– Jeg vil takke dere for hvert eneste skritt dere har tatt, sa en av verdens mektigste klimakvinner, tydelig rørt.

– Magisk, beskriver Janne Dale Hauger i Mellomkirkelig råd seansen, og legger til at «alle var enige om at det var verdt det».

Brøt glasstaket i år

For de har holdt på en stund, mennene og kvinnene som har drevet frem det interreligiøse arbeidet i Norge. Gjennomslag har langt fra blitt sett som en selvfølge.

Allerede i 1969 begynte kirkesamfunnene sitt engasjement for klimaet. Bispemøtet har kommet med jevnlige uttalelser på temaet siden det. Men omverdenen har ikke vært så interessert.

Da Kirkens Nødhjelp med Framtiden i våre hender og Cicero arrangerte klimaseilas til København-møtet i 2009, var journalistene mer interessert i å spørre de religiøse lederne om ekteskapssyn enn klima.

– Men noe endret seg etter det, sier Ingeborg Midttømme, biskop i Møre og nylig ankommet innsiden av sitt tredje klimatoppmøte.

Hun mener langt flere enn pressefolket nå har begynt å lytte. Ingrid Rosendorf Joys i Den katolske kirke gir biskopen sin fulle støtte:

– 2015 har vært året vi virkelig har brutt glasstaket. Klimaspørsmålet har kommet opp på et langt høyere moralsk nivå. Vi merker at flere som vil leke med oss, sier Joys.

LES OGSÅ: Dette har skjedd på 20 år

Mange milepæler

2015 ble året der kirken og de andre trossamfunnene virkelig greide å mobilisere. Ikke bare har tusener av pilegrimer gått, padlet, syklet og løpt etappevis mot den franske hovedstaden. Nesten to millioner underskrifter fra interreligiøse samfunn ble samlet inn før klimatoppmøtet. De som samlet dem inn gikk til sammen nesten sju ganger rundt jorda for å fullføre oppdraget.

En gang i måneden har tusener av mennesker verden over funnet en samlende markering i faste. Klimafasten, som ble startet av den filippinske sjefsforhandleren som skal ha blitt vraket for å ha blitt over kanten involvert følelsesmessig – Yeb Sano – under toppmøtet i Polen i 2013, har blitt holdt månedlig frem til i går. I 2015 har Sano vært klimaambassadør og vandret fra Roma. I går markerte han brytingen av fasten sammen med hundrevis av delegater på innsiden av forhandlingslokalene i Paris.

Andre begivenheter av små og stor betydning har også utspilt seg. Sippet av Pavens encyklika i juni, og Den islamske klimadeklarasjonen i august har stått ut som milepæler. På et mer hverdagslig plan har bønnevers for klimaet blitt del av rutinene for troende verden over.

LES OGSÅ: Her er Vårt Lands guide til klimatoppmøtet

Kirken er limet

Samtidig har organisasjoner og politikere utenfor trossamfunnene omfavnet det religiøse engasjementet. Kirken har vært limet i klimasamarbeidet mellom miljøorganisasjonene, kirken og fagbevegelsen, mener Johanne Houge, klimarådgiver i Naturvernforbundet.

Trossamfunnene opplever også stadig oftere å bli spurt til råds. Søndag inviterte Erik Solheim, tidligere miljøminister og nå sjef for OECDs utviklingskomite, Norges interreligiøse delegasjon til egen mottakelse i Paris. Denne uken møter de den norske forhandlingsdelegasjonen til middag.

– Vår synlighet i klimaspørsmål er en viktig påminnelse for våre politiske ledere. Vi så det under overleveringen av det norske klimavannet og symbolene fra andre land som ble brukt under pilegrimsvandringen til FNs klimasjef. Du kunne tydelig se at det gjorde inntrykk for henne å se sju religiøse verdensledere stå ved siden av hverandre på scenen, og med ulike ord levere egentlig det samme budskapet, sier biskop Midttømme.

BERIT AALBORG KOMMENTERER: Solberg risikerer «skap-araber» som ettermæle

Enklere i terroren

Midt oppe i terrorangrep og religiøse konflikter verden over, kjennes det også godt å ha et felt der de står samlet som trossamfunn. Det mener både Midttømme, Joys og de andre deltakerne i Norges interreligiøse delegasjon til Paris.

– Religion har så mange andre konfliktpunkter. Miljø har det ikke, sier Joys om samarbeidet mellom trossamfunnene.

Under møtedagene i den franske hovedstaden blir representantene fra Islamsk Råd, Den katolske kirke, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Den norske kirke, frikirkene og flere andre sveiset godt sammen. Så vidt de vet er de også den eneste interreligiøse delegasjonen som reiser samlet. Her bor de på samme hotell, spiser sammen og deltar på mange av de samme møtene.

LES OGSÅ: Morens klimaengasjement satte varige spor

Etisk motpol

Det er likevel langt fra derfor de involverer seg. Klimaarbeid er langt mer enn interreligiøs dialog.

– Uten etikk og moral har teknologi og vitenskap ingen nytte. Det er derfor det er så viktig at vi som troende kommer med innspill til våre politiske ledere, sier Ibrahim Saidy, imam i Dar-ul-Salaam Islamic Centre i Oslo og på forhandlingene for tredje gang.

Uten den etiske røsten vil forhandlingene gå i stampe. Men den er lett å glemme, mener Midttømme. Derfor er de religiøse samfunnenes støtte så viktig:

– Kirkens stemme skal være den etiske røsten, og ikke den tekniske. Vi merker at det er et stort press på de som forhandler om å ta økonomiske hensyn. Men gjør man det vil det gi kun kortsiktig gevinst. Vi vet at svøpen for alle politikerne er at det er et nytt valg om få år, og at det er vanskelig å ta de langsiktige beslutningene. Derfor er det viktig at politikerne har noen i ryggen som kan støtte opp om de delvis upopulære beslutningene. Som trossamfunn har vi millioner og milliarder av mennesker i ryggen.

Ifølge biskopen er grunnen til at de fortsetter arbeidet ren nødvendighet:

– Den etiske røsten kan ikke tie stille. Og når noen da mener at kirken blir for politisk, at vi blander oss opp i ting vi ikke har ansvaret for, så hører jeg det. Men troen på Gud kan ikke lukkes inne i et religiøst rom. Dette handler om våre liv som mennesker, og vårt ansvar å være røsten til dem som har en svakere stemme.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima