Tekstil på stedet hvil

– Vi ser at i Tyrkia er det mange flyktninger, særlig fra Syria og Afghanistan, som jobber i tekstilindustrien, og disse er spesielt utsatt, sier Carin Leffler, fagrådgiver i organisasjonen Framtiden i våre hender.

Hvert år slipper den internasjonale fagorganisasjonen International Trade Union Confederation (ITUC) en rapport om forholdene for arbeidere i diktaturstater. I Norge har Framtiden i Våre Hender tatt rapporten og lagt den sammen med importtallene for norske kleskjeder.

Resultatet er nedslående. 61 prosent av alle klær som ble importert til Norge i 2017 ble produsert i Tyrkia, Kina og Bangladesh, land der vilkårene for arbeidere er i den dårligste av rapportens fem kategorier.

Revolusjonerende sikkerhetsavtale

Bangladeshs posisjon i tekstilindustrien har vokst de siste årene, og i dag er landet Norges nest største klesprodusent, og eksporterer over 10.000 tonn klær til Norge i året. I 2013 ble det laget en ny sikkerhetsavtale for tekstilfabrikker i Bangladesh, kort tid etter at 1.134 arbeidere døde og mer enn 2.500 ble skadet da en tekstilfabrikk i landet kollapset. Avtalen ble undertegnet av en rekke norske klesgrossister.

– Denne avtalen er kjempeviktig. 2,5 millioner arbeidere i Bangladesh går nå til langt sikrere arbeidsplasser enn de gjorde i 2013. Fabrikkene som er omfattet av avtalen, får jevnlige sikkerhetsinspeksjoner av ingeniører, og de har avdekket en rekke brudd. Siden avtalen ble undertegnet for fem år siden, har antallet ulykker på tekstilfabrikker i landet blitt kraftig redusert, sier Leffler.

IKEA var ikke med

Hun beklager imidlertid at IKEA ikke har ønsket å undertegne avtalen. Samtidig peker Leffler på dette som et eksempel på forbrukermakt.

– Folk flest reagerer på at IKEA som er så store, ikke skriver under på en avtale som så mange andre selskaper skriver under på, sier hun.

Leffler forteller at det store bildet er at mange land står på stedet hvil.

– Vi ser for eksempel at Vietnam går fra den dårligste kategorien til den nest dårligste, mens Indonesia har gått andre veien.

Mener kleskjedene må gjøre mer

Leffler mener skandinaviske klesleverandører ikke gjør nok for å sikre arbeidernes rettigheter.

– De må utarbeide en strategi, og reagere umiddelbart når de oppdager brudd på organisasjonsrettighetene. Det skjer ikke i alle tilfeller.

– Jeg har jobbet med mange konfliktsaker på fabrikker de siste 8-10 årene, og jeg ser gang på gang at selskapene ikke gjør nok, selv der de hadde kunnet, sier Leffler.

Hun mener det er stort potensial i forbrukermakten, men også i å være solidariske og bygge fagbevegelse fra bunnen.

– Der har norsk fagbevegelse og frivillige organisasjoner en jobb å gjøre, mener Leffler.

– Den norske klesindustrien er liten

Bror Stende er direktør for Mote og fritid i hovedorganisasjonen Virke, og mener norske kleskjeder gjør en god innsats for å forbedre vilkårene for arbeiderne til deres leverandører. Han understreker at det er lite Norge kan gjøre alene.

– Vi er et lite land med 5,3 millioner innbyggere, og den norske klesindustrien er liten, så vi har begrensede muligheter for å endre ting på myndighetsnivå, mener Virke-direktøren, men han peker også på at flere av kleskjedene i Norge er internasjonale og har mulighet til å påvirke myndigheter direkte.

– Ville ikke akseptert diskriminering mot flyktninger

Han forteller at hans medlemmer jobber kontinuerlig for å forbedre situasjonen, blant annet gjennom organisasjonen Initiativ for etisk handel (IEH). Men ting tar tid.

– Det er en lang prosess, og det kan ta flere år med infrastrukturen man har i en del av disse landene, sier Stende.

Han er imidlertid ikke kjent med at norske kleskjeder benytter seg av leverandører som utnytter flyktninger.

– Norske aktører ville ikke akseptert andre arbeidsbetingelser for flyktninger som diskriminerer dem i forhold til andre ansatte. De ville avsluttet forholdet til fabrikken umiddelbart.