Tatt seg av tusenvis

– Vi visste menighetene hadde gjort noe, men vi visste ikke hva og i hvilket omfang, sier seniorrådgiver Sigrid Flaata i kirkerådet.

Kirkerådet har kartlagt hvordan Den norske kirkes menigheter håndterte den ekstraordinære situasjonen som oppsto høsten 2015.

Blyge

– Noen svarte først at de ikke hadde gjort noe, men da de fikk utdype, så viste det seg at det hadde de jo likevel. Vi opplevde en slags blyghet på vegne av egen innsats på flyktningfronten, sier Flaata.

Kartleggingen var frivillig og omtrent en fjerdedel av menighetene svarte. 55 prosent av menighetene som svarte, bekreftet at de hadde hatt prosjekter for flyktninger. Halvparten av disse hadde allerede opplegg på plass før 2015-bølgen.

Langsiktig

– Flyktningkrisen er på ingen måte over, selv om antallet som kommer til Norge er kraftig redusert. Siden få kommer for tiden, har behovet for innsats fra sivilsamfunnet endret seg fra akutthjelp til mer langsiktig integreringsarbeid, fortsetter Flaata.

Menighetene har fått en pause i innsatsen, siden grensene er stengt og myndighetene har fått kontroll på flyktningtallene. Menighetene har fått et pusterom til å tenke gjennom hvordan kirken kan være beredt om tallene skulle stige igjen.

Frivillige

Eleanor Brenna er prostidiakon i Groruddalen prosti og har over 25 års erfaring i flyktningarbeidet. Da det midlertidige flyktningmottaket på Teisen åpnet i 2015, var det naturlig for menigheten å engasjere seg. Nye frivillige ble med i kirkens flyktningarbeid. Flere fortsatte i diakonalt arbeid etter at asylmottaket ble avviklet.

– Når kirken engasjerer seg i lokalsamfunnet, så utløser det mer frivillighet. Vi lærte at kirkebygget kunne brukes på forskjellige måter gjennom dette arbeidet, sier Brenna.

Samarbeid

Allerede i 2011 inngikk menigheten på Ål i Hallingdal et samarbeid med Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) om månedlige arrangement for asylsøkere, som ble svært populære.

Bente Sletten, tidligere diakon i Ål menighet, videreførte arbeidet da et nytt midlertidig mottak åpnet i bygda da flyktningstrømmen kom.

– Det var nok det jeg prioriterte mest. Jeg var mye på mottaket. Jeg prøvde å skape kontaktpunkter mellom bygdefolket og nykommerne, og engasjerte meg sterkt i enkelte saker. Vi har fremdeles en støttegruppe for asylsøkere som fikk det veldig tøft, forteller Sletten.

Selv om det var flest muslimer på mottakene i Ål, hindret det ikke menighetens engasjement. Alle var invitert til solidaritetsgudstjenestene, og til KIA samlingene. Flyktningene ga ofte uttrykk for at samlingene, samtalene og besøkene på mottak var et friminutt fra den vanskelige ventetilværelsen.

– Vi møtte en utrolig takknemlighet, sier Sletten.

Mangfoldig

Menighetene har nådd tusenvis og variasjonen har vært stor. Menighetene har arrangert alt fra språkkafeer, turgrupper, og fester, til praktisk hjelp i form av blant annet øvelseskjøring, datakurs og brukttøymarked, i tillegg til sjelesorg, samtaler og pilgrimsvandring.

– Det som er gøy å se er all kreativiteten. Vi kunne telle opp over 50 forskjellige beskrivelser av lokale initiativ, sier Flaata.

– Å arbeide med flyktninger er ikke noe nytt som kirken har bestemt seg for å gjøre. Det har kirken alltid gjort. Å arbeide med flyktninger og andre i utsatte livssituasjoner, er en del av den kristne kirkes DNA, sier Flaata.