Sterke menn på fremmarsj

Fra Vladimir Putins Russland til Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan og et Kina der stadig mer makt samles på Xi Jingpings hender – personalistiske regimer er på fremmarsj og de sterke mennene er mye i media.

LES OGSÅ: Nye trusler mot globalt demokrati

Kraftig økning

Sterke menn synes å være overalt. Slik åpner artikkelen «The New Dictators» fra 2016 i det amerikanske magasinet Foreign Affairs, ført i pennen av Andrea Kendall-Taylor, Erica Frantz, og Joseph Wright.

Vårt Land har fått hjelp fra PRIO til å oppsummere data fra fagartikkelen som forskerne baserer­ seg på. De viser fordelingen mellom ulike typer autokratier – altså alle ikke-demokratier – over tid. Dette er ikke det samme som diktaturer, som har en smalere og omdiskutert definisjon.

Tallene strekker seg fram til 2010 og viser at andelen har styrket seg kraftig siden Sovjetunionens fall – fra drøye 40 til litt over 55 prosent. De tidligere så vanlige militær- og ettpartiregimene har derimot fått seg en solid knekk.

Utviklingen har bare styrket seg etter 2010, mener­ forskningsdirektør ved PRIO, Håvard ­Mokleiv Nygård. Han forklarer utviklingen slik:

– En del forskning viser at det er disse sterke mennene, det er nesten alltid menn, som klarer å skyve et land fra demokrati til ikke-demokrati. Det er det Erdoğan ser ut til å gjøre. Ungarns Viktor Orbán­ er et annet eksempel. Dette er ledertyper som var demokratisk valgte, men til slutt ender opp som diktatorer. Demokratier faller sjelden over natta, men hules ut over lang tid.

Personalistiske regimer kjennetegnes av en kult rundt lederens person og hans avgjørende betydning for fred og stabilitet, forklarer Nygård.

– Disse regimene er mer ustabile enn andre ikke-demokratier. Jo nærmere de er et rent diktatur, desto tydeligere blir dette. De har den dårligste økonomiske politikken, som er preget av sterke svingninger. Fordi all makt er konsentrert om én person, er de mer tilbøyelige til å gå til krig. De har kortere levetid, og når den sterke lederen faller, ender det i stor ustabilitet, fordi det er uklart hvem arvtakeren er, sier han, og legger til:

– For oss i Norge, er denne ustabiliteten det viktigste å være klar over.

LES OGSÅ: Frykter for demokratiet i Europa

Demokratiene seirer

Denne utviklingen betyr derimot ikke at demokratiene tapte terreng i samme periode. Tvert imot viser data fra Harvard i USA at andelen demokratier styrket seg på bekostning av autokratier, selv om utviklingen får seg en liten knekk de siste par årene.

I 1991 var fordelingen rundt 50/50. I 2010 ble 60 prosent av verdens stater regnet som demokratier.

– Jeg mener pessimismen på vegne av demokratiet er overdrevet. Det betyr ikke at vi ikke kan få tilbakeslag, men vi står ikke ved et veiskille hvor demokratiets­ alder er på hell, sier Nygård.

Selv om antidemokratiske utviklingstrekk gjør seg gjeldende i ulike sammenhenger og får oppmerksomhet, er kreftene som skyver i demokratisk retning rett og slett for sterke, mener han.

– Den generelle trenden er sterk økonomisk utvikling i mange­ land, økende utdanningsnivå og styrking av liberale normer som likestilling. Dette er grunnleggende prosesser, som vi ikke ser fra dag til dag, men som putrer ­og går, sier forskningsdirektøren.

LES OGSÅ: Fører politisk krig mot desinformasjon

A-ordet

Tallmaterialet i ­denne ­­saken, strekker seg dessverre bare til 2010. Mens Russland er regnet med blant autokratiene, er for eksempel ikke Tyrkia eller Ungarn det. I dag kunne det sett annerledes ut, skal vi tro Nygård.

Kanskje er de autoritære utviklingstrekkene i slike nære og allierte­ land grunnen til at vi sjeldnere bruker ordet diktatur om dagen, men heller snakker om autoritære regimer eller autoritær­ lederstil? Det siste poenget var i hvert fall hypotesen denne artikkelen startet med. Nygård har selv tenkt tanken:

– Jeg tror det skyldes at tidligere klart demokratiske land av betydning for oss, plutselig beveger seg i stikk motsatt retning. Tendensen kan også skyldes et feilslått forsøk på å være nyansert. I stedet ender man opp med ikke å kalle en spade for en spade. For hva er et autoritært regime? Det er et mer utydelig begrep. En diktator bør få den merkelappen han fortjener.

Paradokset er at personalisme nettopp er selve kjennetegnet på den tradisjonelle diktatorskikkelsen. Du vet, han med uniform full av medaljer, en serie eksentriske trekk og en hang til lite subtil og tilfeldig maktbruk. Han skilte seg fra andre vanlige diktatoriske styreformer, som militærregimet og ettpartistaten.

Så selv om vi skulle snakke mindre om diktatorer, er selve diktatortrekket på fremmarsj.

Andre eksperter­ er imidlertid ikke like sikre på om vi har blitt mer tilbakeholdne med D-ordet. For eksempel førsteamanuensis Håvard Strand ved Universitetet i Oslo:

– Jeg ser noen grunner til at det kan være sant, men jeg kan ikke si det sikkert. For å få et riktig svar, må vi telle. Det er vanskelig. Og tallene du finner, kan også speile endringer i media, sier Strand