– Steller gravene bedre

– Jeg er ikke i tvil om at pårørende­ er mye mer opptatt av at gravstedet skal være pent. Mange er her ofte, og de steller bedre med gravene. Det har selvsagt også å gjøre med at tilgangen og holdbarheten på blomster og planter er blitt stadig bedre, sier kirkeverge Grete Dihle i Enebakk.

Vårt Land skrev denne uken om en kvinne som etter mye tvil rundt egne motiver, valgte å slette sønnens grav, 30 år etter at han døde – bare tre dager gammel. Familie- terapeut Janos Piros uttalte i den forbindelse at det å slette en grav kan være sunt og godt for de pårørende­. Sykehusprest Jon-Erik Bråthen påpekte at det å ha en grav å ta vare på, kan oppleves som et slit for mange.

LES OGSÅ: Sletter sønnens grav etter nesten 30 år

– Dårlig samvittighet

Gravplasspersonale som Vårt Land har snakket med, bekrefter at stell av familiegraven skaper dårlig samvittighet for mange.

– Det kan nok være en rest av bygdedyret her, særlig på mindre steder. Noen opplever reell fordømmelse, fordi de ikke ofte nok kommer for å stelle graven, eller fordi gravstedet ikke er så pent som naboens, sier rådgiver Bjarne Kjeldsen i Fagforbundet, som organiserer mange kirkegårdsarbeidere og kirketjenere.

– Mitt inntrykk er at det er stadig flere som kjøper tjenester for å holde gravstedet pent, tilfløyer han.

I Oslo blir 62 prosent av gravene stelt av den kommunale gravferdsetaten, forteller Stein Olav Hohle. Han er konstituert direktør for Gravferdsetaten i Oslo kommune.

– Dette tallet er langt høyere enn i mange andre deler av landet. Noen steder har man ikke kommunalt tilbud om gravstell. Alt ansvaret er dermed overlagt til de pårørende, påpeker Hohle.

– Er det flere enn før som «betaler seg ut av kirkegårdsstellet»?

– Ikke i Oslo. Her har andelen som kjøper slike tjenester holdt seg på omtrent samme nivå i flere år. Mange finner ut at det ikke nødvendigvis blir så mye billigere å ordne med blomster og stell av graven selv. For hvis man skal holde gravstedet pent, må man gjerne innom en gang i måneden, mener gravferdssjefen i Oslo.

REPORTASJE: Birgitte og Jacob Vestergaard valgte å ta den døde datteren med hjem for å si farvel, i stedet for å legge henne i et kjølerom.

Har flyttet

Hans kollega i Stavanger, Per Øyvind Skrede, sier at andelen som har inngått avtaler­ om gravstell bare er om lag 10 prosent i den byen.

– De som inngår slike avtaler er ofte pårørende som ikke lenger bor der deres nære slektninger er begravd. Noen sliter med dårlig samvittighet fordi de har «lovet sin mor å stelle graven» og føler at de ikke helt klarer å gjøre nok.

Skredes generelle inntrykk er at Stavanger-folk er «veldig flinke­» til å stelle sine gravsteder.

– Er folk oftere eller sjeldnere på kirkegården enn før?

– Vi har jo ikke telleapparat, men vi opplever at mange er innom kirkegården ikke nødvendigvis for å besøke en grav, men fordi dette er fine parkanlegg, svarer Stein Olav Hohle i Gravferdsetaten i Oslo.

LES OGSÅ: Sletter graver når de ikke når får kontakt med pårørende

Gravlund og park

I Stavanger har de faktisk talt hvor mange som i årets løp er innom byens største kirkegård, Eiganes.

– Mellom to og tre hundre tusen­ mennesker er innom her årlig. Dette er både en gravlund og en park, med blant annet krigsgraver, forteller gravlundssjef Per Øyvind Skrede.

Fra kontorvinduet har kirkeverge i Enebakk, Grete Dihle, utsikt­ til kirkegården.

– Hit kommer folk i alle aldrer­, gjerne flere generasjoner sammen, for å luke og plante etter­ årstiden, dekorere gravstedet på forskjellige måter og selvsagt tenne lys. Kirkegårdene er kanskje viktigere enn vi tenkte før: I mange kommuner er dette de eneste parkene. Så hit kommer folk ikke bare for å stelle familiegraven­, påpeker hun.

LES OGSÅ: Ho var den einaste jenta i klassen. At ho var den einaste overlevande i familien, var det ingen som snakka om

Mange minnelunder

Eirik Stople, seniorrådgiver i Kirkegårdsforeningen og i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, forteller at en ny form for gravlegging er blitt veldig populære de aller siste årene­: Om lag 10 prosent velger nå minnelunder­ der man har et fellesmonument, med navneplate­ for den enkelte – og der stellet ivaretas kollektivt.

– Du kan si at gravferdsmyndighetene har vært markedsrettet med tanke på den store mobiliteten i befolkningen, sier Stople.

LES OGSÅ: Omtrent halvparten av dem som gravlegges blir lagt i en grav som har vært benyttet før