Spansk hilsen før 1. mai

Da Sovjetunionen og kommunismen kollapset i kjølvannet av Berlinmurens fall, ble den liberale verdensorden prematurt erklært som historiens endelige vinner. I sin jakt på makt gjennom den forjettede middelklassen, glemte ledende europeiske sosialdemokrater som britiske Tony Blair og tyske Gerhard Schröder partienes røde røtter. I stedet dreiet de kursen mot det markedsliberale høyre, inspirert av suksessen til Bill Clinton i USA.

i sin kortvarige første statsministerperiode rundt tusenårsskiftet gjorde også Gro Harlem Brundtlands læregutt Jens Stoltenberg et forsøk på å følge denne blekrøde tredje veien. Etter sitt comeback og åtte rødgrønne år som statsminister, lånte imidlertid Stoltenberg mer øre til fagbevegelsen, og styrte Norge gjennom en internasjonal finanskrise som var på nippet til velte all tro på den uhemmede frihandelens velsignelser.

Synkende kraft

Men både i Norge, Europa og ellers i verden har sosialdemokratiet de siste årene vært en raskt synkende kraft, uten gode svar på mange av den globaliserte økonomiens skyggesider, som en voksende klimakrise og galopperende ulikheter. I de europeiske gigantene Tyskland og Frankrike er de sosialdemokratiske partiene bare skygger av seg selv, mens de er nær utradert i land som Italia, Nederland og Hellas.

Selv i Norge flakser den gamle «ørnen blant partiene» bare rundt 26 prosent på meningsmålingene, drøye 10 prosentpoeng under et nivå Thorbjørn Jagland anså at det var umulig å styre med etter valget i 1993. Takket være Senterpartiets salgbare sentraliseringskritikk, samt medvind for to sosialistpartier til venstre for Ap, feier likevel en slags venstrevind over landet drøye to år før neste stortingsvalg.

Famlende venstreside

Helgens valgseier til statsminister Pedro Sanchez' sosialistparti PSOE i Spania er dermed en etterlengtet vitamininnsprøyting for en famlende europeisk venstreside, selv om den kommer med en bismak. For første gang er det nemlig oppåstått et parti med assosiasjoner til Franco, VOX, med støtte fra hver tiende spanske velger.

VOX retter som andre høyrepopulistiske partier sitt skyts mot innvandrere, venstresiden, feminisme og EU. For Sanchez kan det paradoksalt nok ha vært en gavepakke med et så ytterliggående parti som kunne klistres til hovedkonkurrenten, det konservative Partido popular.

Sanchez er ingen rødglødende sosialist, men er opptatt av utjevning og vil gi en håndsrekning til de som gjerne kalles globaliseringens tapere. I et Spania der en fjerdedel av befolkningen risikerer å havne under fattigdomsgrensen, har et av Sanchez' mest radikale tiltak vært å øke minstelønnen med 22 prosent.

Nordisk medvind

Også i Norden skjer en forsiktig sosialdemokratisk dreining. Sveriges Stefan Lövfen får etter det finske valget trolig Antti Rinne som en sosialdemokratisk statsministerkollega der, og over Øresund er Socialdemokratiets leder Mette Frederiksen favoritt til å overta etter det danske valget. På Island leder Katrín Jakobsdottir en rødgrønn regjeringskoalisjon.

På sosialdemokratenes viktige kampdag, 1. mai, er altså ikke vinden helt gått ut av de røde flaggene. Selv i Brexit-herjede Storbritannia er det ikke utenkelig at neste statsminister blir Labours Jeremy Corbyn, mannen som stemples som gammelsosialist og var ansett som totalt uvalgbar før den uventede nesten-seieren i 2017.

Mangler nytenkning

Det er like fullt vanskelig å snakke om et kraftig revitalisert sosialdemokrati. Til det er den politiske nytenkningen for vanskelig å få øye på. På venstresiden setter likevel mange sin lit til et stemningsskifte blant unge, som opplever en atskillig mer usikker og foranderlig verden enn generasjonene før dem.

I Norge viste siste skolevalg rødgrønn radikalisering, og dagens klimastreikende elever forsterker bildet av vekstkritiske unge. Enda mer påfallende er den venstredreiningen som nå skjer i USA, der en høyrerabiat president plutselig har gjort det stuerent å være sosialist.

Ifølge Gallup har rundt 51 prosent av amerikanske unge mellom 18 og 29 år nå et positivt syn på sosialisme, og landets mest oppsiktsvekkende politiker heter Alexandria Ocasio-Cortez og kaller seg sosialist.

Hvem ville trodd at de som drømmer om sosialdemokratisk fornyelse i 2019 skulle hente sterkest inspirasjon fra selve kapitalismens høyborg?