Snakker om tro før døden

– Å få snakke om eksistensielle spørsmål og tro og tvil kan lindre smerte og uro hos pasientene, sier diakon Kirsti Elise Hjørnevik i Surnadal.

De siste to og et halvt årene har kommunen på Nordmøre brukt mye ressurser på å legge til rette for at pasienter som har kort tid igjen å leve skal få dekket sine åndelige og eksistensielle behov.

Kommune-ansvar

Da Samhandlingsreformen trådde i kraft i 2012 fikk kommunene et større økonomisk ansvar for sine innbyggeres helse. Stadig oftere sendes døende pasienter fra statlige sykehus til en kommunal institusjon for å få lindrende behandling. I 1986 døde om lag halvparten av alle nordmenn på sykehusene, mens en tredel døde på sykehjem. I 2015 var tallet snudd på hodet.

Helsemyndighetene har flere ganger presisert at pasientene også har rett til å få dekket de åndelige behovene når de mottar helse- og omsorgstjenester. På sykehus er det ofte sykehusprester som er oppmerksom på pasientenes åndelige behov, mens Kommune-Norge ikke har en slik definert rolle.

LES OGSÅ: Vil lage bedre ritualer for dødfødte

Medisin vs samtale

– Mange helse- og omsorgsarbeidere i kommunene er usikre på hvordan de skal håndtere disse ­temaene. Å samtale om eksistensielle spørsmål krever styrke og bevissthet og tar tid. Da har man gjerne tydd til smertelindrende medikamenter som et alternativ, sier diakon Hjørnevik som har bakgrunn som sykepleier.

Hun har vært sentral i prosjektet «Samhandling på siste vakt» som er et samarbeid mellom kommunen og Den norske kirke. Målet er å legge bedre til rette for at pasientene i kommunen skal få dekket sine åndelige behov.

En spørreundersøkelse blant de ansatte viser at de ansatte har blitt mer bevisste på at de har et ansvar for selv å ta opp pasientens åndelige og eksistensielle behov. Undersøkelsen viser også at terskelen for å formidle kontakt mellom pasient og prest eller diakon er blitt lavere.

LES OGSÅ: – Begravelser blir det nye bryllupet

Må spørre

Et konkret resultat av arbeidet, er at alle døende pasienter som kommer hjem til kommunen skal blir spurt om hvilke tanker vedkommende har om livets slutt, hva som gjør livet verdt å leve og om de har behov for å snakke med prest.

– De ansatte skal dokumentere at de har tatt opp disse spørsmålene. Det er ikke noe de kan glemme eller hoppe over, sier Margrethe Svinvik, enhetsleder i Surnadal kommune.

Alle de ansatte har også deltatt i refleksjonsgrupper der man har snakket om emner som trygghet, respekt, aktiv/passiv dødshjelp og trosforskjeller.

De eksistensielle spørsmålene kan også handle om pasienten har noe uoppgjort med familie eller annet som hun ønsker å få ryddet opp i.

– Dette er samtaler som sykepleierne kan gjøre selv. Refleksjonsgruppene har gjort at man tør å gå inn i slike situasjoner og ikke flykter fra dem ved å gå og hente presten, sier Svinvik.

Samtalehjelp

Refleksjonsgruppene var i utgangspunktet frivillige, men ble etter hvert sett på som så viktige at de ble gjort obligatoriske. Likevel er det ansatte som slipper å være med.

– Det er en ganske tøff setting å samtale om alvorlige tema. Vi har også lagt til rette for at de ansatte kan få enkeltsamtaler med diakonen, noe de har hatt stort hjelp av, sier Svinvik.

Over 90 prosent av innbyggerne i Surnadal er medlemmer i Den norske kirke, og så å si alle som dør blir begravet i regi av majoritetskirken. Kommunen har derfor ikke samarbeidet med andre tros- og livssynssamfunn i prosjektet.

– Det har vært lite aktuelt, og diakonen har formidlet kontakt dersom pasientene har andre behov. Men det kommer nok flere spørsmål etter hvert. Vi har en stor flyktningbosetting som også har behov for helsehjelp, sier Svinvik.