Smertefullt med manglende inkludering

– Vi har i ikke har nok medvandrere i menighetene til å følge opp personer som kommer tilbake fra rehabilitering eller fengsel, og ønsker et nyktert liv uten kriminalitet. Det er smertefullt, sier studieleder i diakoni, ved Vid vitenskapelige høgskole, Kari Jordheim.

I mandagsavisen fortalte Joar Kaasa at tidligere rusmisbrukere sliter med å bli inkludert i menighetslivet. Det er en av grunnene til at Stiftelsen Kraft nå starter en ny, kristen pårørende- og brukerorganisasjon for denne gruppen.

Sentralt

Jordheim peker på
 at inkluderende fellesskap er helt sentralt for diakonien
og det å være en diakonal kirke.

– Det er et av hovedpunktene i Den norske kirkes diakoni­definisjon. Derfor smerter det meg å innrømme at det ikke
er overraskende at tidligere
rusmisbrukere ikke blir inkludert. Det er rett og slett et nederlag fordi et inkluderende fellesskap er et premiss for å kunne kalle oss en diakonal kirke, sier hun.

Hun har selv jobbet som diakon i en Oslo-menighet i Den norske kirke.

Menigheten var veldig opptatt av å gjøre kirken tilgjengelig for de som slet med rusproblemer i lokalmiljøet. Verre var det når de kom tilbake fra rehabilitering.

– Vi hadde ikke et fellesskap som sto klar til å ta vare på og inkludere folk som kom tilbake fra avrusing og hadde behov for et annet miljø enn sitt gamle, sier hun.

Det er dessverre ikke bare tidligere rusmisbrukere som kan oppleve at det er vanskelig å komme inn i menighetsfellesskapene,

– Man skal ikke være mye annerledes før man kan oppleve å være utenfor, sier Jordheim og nevner funksjonshemmede og homofile som grupper som har hatt liknende erfaringer.

Usikkerhet

– Hva kan menighetene gjøre for å rette opp dette?

– Det dreier seg ofte om mot til å ta kontakt. Vi blir usikre og redde for det som er annerledes enn oss selv. Ved å ha dette på dagsorden og øke bevisstheten, kommer man et godt stykke, sier hun.

I diakonien har man lagt mer og mer vekt på behovet for gjensidighet og det å gi mennesker oppgaver og delta i fellesskapet.

– Ingen ønsker å være bare objekter for andre eller kun være mottakere. Alle har noe å gi i et fellesskap, sier hun.

Største gaven

Det samme legger seksjonsleder for sosial inkludering i Røde Kors, Einar Grøndalen, vekt på.

– Å la folk få være en ressurs heller enn å gjøre folk til et offer, er kanskje den største gaven man kan gi, sier Grøndalen.

Han er leder for blant annet besøkstjenesten som er et kontakttilbud til ensomme. Røde Kors sine tiltak består av frivillige som er til stede for andre, blant annet personer med rusmiddelproblematikk. Rådene han gir de som vil bidra for disse er å møte alle med respekt, og å lage gode, inkluderende fellesskap.

– De gode fellesskapene oppstår når folk har anledning til å by på seg selv, og slike personer vil jeg tro de fleste menigheter har, sier han.

Han tror menigheter har nytte av å innlede et samarbeid med andre organisasjoner, som Røde Kors, Blå Kors og Kirkens Bymisjon, for å favne de som faller utenfor.

– Det er mange gode krefter der ute, sier han.

Lik erfaring

Evangeliesenteret er en kristen rusomsorgsinstitusjon. Daglig leder, Trond Palmgren Eriksen, mener det er store forskjeller mellom menighetene på hvor gode de er på å inkludere tidligere rusmisbrukere.

– Noen er flinke, mens andre har mindre forståelse for hvordan man kan inkludere ulike typer mennesker, sier han.

Han tror at det er lettere om det allerede er enkeltpersoner eller grupper som har liknende erfaringer i menigheten.

– Det blir en usynlig kobling. Vi ser ofte at våre tidligere brukere får hjelp av andre tidligere rusmisbrukere, sier han.

Evangeliesenteret har startet mange lokale kontaktsentre for å ha større nedslagsfelt, men også for å gi menigheter bedre forståelse for rusmisbrukere og tidligere rusmisbrukere.