Slik møtte Den norske kirke NS-barna etter krigen

Denne saken ble først publisert i 2012. Vi har hentet den opp i forbindelse med nyheten om at regjeringen vurderer å si unnskyld til NS-barna.

Året er 1948. En kvinne går opp kirkebakken i en middels stor by i Norge. Datteren skal gifte seg, og hun må ordne med prest. Men når hun sier etternavnet til den kommende svigersønnen, skjer det noe.

Samtalen er over. Døren stenges.

Kvinnen går videre til neste kirke. Og enda en. Hun svelger stoltheten. Tar toget til en ny by. Der gjentar det hele seg, ingen prester er villige til å vie det unge paret når de finner ut at brudgommen er et tidligere medlem av Nasjonal Samling (NS).

Til slutt må de gå for en borgerlig vielse.

– Det var en stor ydmykelse for mor, sier «Maria».

Hun er i 60-årene og fra Østlandsområdet, men må være anonym. Det er fortsatt nære slektninger som ikke kjenner den vonde sannheten om hennes far. At hennes farfar sendte sin 17 år gamle sønn inn i Hirden, den paramilitære delen av NS. At faren deltok i kamper på Østfronten, ble skadet i granatangrep og sendt hjem. At han dro opp til Nord-Norge for å delta i nye kamper mot russerne, og igjen ble skadet og sendt hjem.

«Kirka må gjøre noe med uretten som ble begått mot mange tusen NS- barn».

Finn Wagle, tidligere biskop i Den norske kirke

– Far var så glad i å synge salmer. Jeg fornemmet en lengsel hos ham til å ta del i gudstjenestene. Likevel ble han aldri med, sier «Maria».

Først da hun ble voksen, og helt uforberedt fikk høre historien om sin far, skjønte hun hvorfor. Hun fikk høre om prester som blankt avviste tidligere NS-medlemmer.Som ikke åpnet for samtale om hvorfor og hva nå. De første, tunge skrittene på veien tilbake til det kirkelige fellesskapet måtte faren ha gått alene.

  Nasjonal Samling (NS)

• Norsk politisk parti grunnlagt i 1933, oppløst i 1945, ledet av Vidkun Quisling.

• 9. april 1940 erklærte Quisling statskupp i en radiotale, og at NS hadde dannet ny regjering.

• Tyske myndigheter avsatte kuppregjeringen etter en uke, men valgte senere å satse på Nasjonal Samling ved å erklære partiet som det eneste lovlige og hente ti kommisariske statsråder derfra.

• I april 1940 hadde partiet trolig bare noen hundre medlemmer. I desember var antallet steget til 22.000. I 1943 kulminerte antallet med 43.400 voksne medlemmer.

• Partiet var delt i flere avdelinger, blant annet den paramilitære stormtroppen Hirden.

• Under rettsoppgjøret ble NS- medlemmer tiltalt kollektivt for landssvik.

• ---

Så langt kom han aldri. Foreldrene trakk seg tilbake, ble sky og mistenksomme. En periode søkte de et nytt liv på andre siden av kloden, men kom tilbake etter noen år. Kontakten med slekt og venner forsvant. «Maria» fikk gå på søndagsskole, men hun måtte gå alene.

– I dag synes jeg det er en skam at kirka støtte ut dem som egentlig ville bli inkludert, sier hun.

Isfront

Noen år tidligere, maidagene i 1945. Norske flagg vaier fritt og blendingsgardiner brennes i gatene. Men gledesrusen har knapt begynt før de vanskeligespørsmålene melder seg. Et av dem: Hva skal vi gjøre med de titusener av nordmenn som var NS-medlemmer under krigen? Redaktør Einar Skavlan skriver i Dagbladet 19. mai 1945:

«Vi har under krigen hatt noe som heter ‘isfronten’, og denne fronten må opprettes sterk og ubrytelig mot de nordmenn som har sviktet på denne måten. (…) Her må vi ikke være svake eller la personlige hensyn gjelde.»

Dette samme spørsmålet er brennhett i kirka. Senere på sommeren publiserer Oslo-biskop Eivind Berggrav (bildet) «Folkedommen over NS» i tidsskriftet Kirke og kultur. Der går han inn for at alle NS-medlemmer fra krigsårene skal straffes, uten å ta hensyn til hva de faktisk har gjort. Berggrav skriver:

«Om det ansvar og dermed om den grad av skyld de enkelte har, gir først og fremst deres egen medlemsbok beskjed».

Og videre:

«Om dere NS-folk nå synes dere får svi (…) så bør dere huske, ikke bare hva dere i fellesskap har ført over oss og våre barn, våre hjem og vårt land, men også at der kanskje er noe av soning og av vekkelse for dere i at dere får bære i fellesskap litt av hva dere hele tiden rolig så på at deres egne førte over uskyldige mennesker.»

Enkelte spede forsøk på å smelte isfronten forekommer. I februar 1946 holder sokneprest Henrik Ljostveit en radiopreken der han holder fram den kristne nestekjærligheten og oppfordrer til forsoning med tidligere NS-medlemmer og familiene deres.

– Det er ikke klokt å støte store deler av vårt folk ut i bunnløs ulykke, sier Ljostveit.

Neste dag gjengir Dagbladet et anonymt sitat fra en «kirkelig autoritet» som mener det bør slås hardt ned på Ljostveits utspill.

Flere, som faren til «Maria», kjenner gufset av en kirkedør som slår igjen.

Beklagelse

Forsoningens vind har bredt seg sakte – om i det hele tatt – over Norge. 67 år etter frigjøringen er leserinnleggene fortsatt anonyme i avisa når det handler om kirkas behandling av NS-medlemmer.

– Jeg kan ikke huske noe som helst initiativ fra toppnivået i Den norske kirke for å skape en forsoning, sier kirkehistoriker Bernt T. Oftestad.

Men noe skjer på grasrota. Sommeren 2012 samlet en rekke NS-barn seg på Grosås senter i Iveland. Arrangøren er Forum for tro og livssyn i Kristiansand, den eneste aktøren med tilknytning til Den norske kirke som jobber aktivt med å skape forsoning med NS-barna.

– Mange NS-barn føler seg lite verdsatt av Den norske kirke, sier koordinator Liv Mørland, som har vært med å arrangere en rekke konferanser de siste årene.

LITE VERDSATT: Liv Mørland, koordinator for Forum for tro og livssyn i Kristiansand, kikker på et av sine mange avisutklipp om norske NS-barn. – Mange av dem føler seg lite verdsatt av Den norske kirke, sier hun. Foto: Erlend Berge

tillegg har hun skrevet flere bøker om emnet, den siste kom i 2010 og heter «Veier til forsoning – etter krig». Og det er nettopp forsoningen som står i sentrum for Mørlands engasjement.

– De fleste NS-barna begynner å trekke på årene, og de håper at noe skjer i deres levetid.

– Hva legger du i «noe»?

– Mange håper nok på en oppreisning og beklagelse fra kirka.

– Deler du den oppfatningen?

– Ut fra det mange av dem har erfart, mener jeg at kirka har sviktet. Da vil det absolutt være på sin plass å komme på banen. Kirka, som skal være en sterk formidler av tilgivelse og forsoning, bør ta den utfordringen.

Skam

Et av NS-barna som deltok i sommer, er Liv Getz (67). Hun tar imot oss i leiligheten i Oslo sentrum. På veggen henger et tegnet portrett av hennes far. Han ble tatt til fange av tyskerne under invasjonen av Norge, 32 år gammel. Norge kapitulerte, og faren ble løslatt mot at han ga sitt æresord på at han ikke skulle rette våpen mot tyske soldater igjen.

NS-BARN: Faren til Liv Getz var medlem av Nasjonal Samling og ble dømt i rettsoppgjøret etter krigen. Etterpå opplevde han at presten ville ha ham til å innrømme at medlemskapet var syndig og be om tilgivelse før han fikk døpe barna sine. Foto: Erlend Berge

Han hørte rikskommissær Josef Terboven erklære at «kampen for Norges frihet går gjennom NS», og meldte seg inn i Nasjonal Samling. Først fikk han jobb i innenriksdepartementet, deretter steg han i gradene og ble en del av Quislings kanselli.

I landssvikoppgjøret ble han dømt til fem års fengsel. Han mistetjobben, boligen og sakførerbevillingen.

– Han opplevde rettsoppgjøret som dypt urettferdig. På toppen av dette kom Skavlans isfront og Berggravs folkedom, sier Getz.

De siste årene har Getz engasjert seg sterkt i familiehistorien. På bordet foran henne ligger stabler med bøker og avisutklipp om krigen og rettsoppgjøret. Dette arbeidet, samt flere års psykoanalyse, har gitt henne et nytt syn på livet sitt.

– Jeg har store deler av livet trodd at jeg var sjenert og usikker, men så viser det seg at jeg har vært gjennomsyret av en angst hele livet som har undergravd selvfølelsen min. Som NS-barn har jeg ikke fått lov til å ha en identitet, bare en skam. Denne skammen er pådyttet oss utenfra, fra kirka og fra hele det norske samfunnet, sier hun.

De siste årene har hun overvunnet skammen. Det har gjort henne i stand til å fortelle sin historie offentlig for første gang.

– Skam er døden. At kirka skal bidra til noe slik er for meg uforståelig og stygt, sier hun.

Biskop Berggravs folkedom gikk spesielt inn på faren. Forholdet til kirka ble ikke bedre da han under en dåpssamtale opplevde at presten ville ha ham til å innrømme at medlemskapet var syndig og be om tilgivelse før barna ble døpt.

– Far ble fryktelig såret og sint. Han mente at han ikke hadde gjort noe galt. Folk ble dømt kollektivt, i stedet for å bli straffet for det de faktisk gjorde, sier hun.

De yngste søsknene hennes er ikke døpt. Selv er Liv Getz meldt ut av Den norske kirke.

– Noen ganger har jeg tenkt på å melde meg inn igjen. Men når jeg leser Folkedommen av Berggrav på nytt…

67-åringen rister på hodet.

– Han er et stort hinder, sier hun.

Dødsstraff

Professor Gunnar Heiene ved Menighetsfakultetet har skrevet biografi om Eivind Berggrav. Han har inntrykk av at det fortsatt hersker stor bitterhet blant etterkommere av NS-medlemmer over biskopens moralske dom.

– Sinnet er i stor grad rettet mot Berggrav. Men det er ikke tvil om at de samme holdningene var vanlige i menighetene og presteskapet etter krigen. Under krigen hadde Kirkedepartementet sendt et rundskriv til menighetene om å ikke fryse ut NS-medlemmer, og denne problemstillingen var nok like aktuell i 1945, sier Heiene.

HUSARREST: Gunnar Heiene, som har skrevet biografi om Eivind Berggrav, står utenfor hytta «Granstua» i Asker der biskopen satt i husarrest under krigen. Her skrev han «Folkedommen mot NS», der han går inn for at alle NS-medlemmer fra krigsårene skal straffes. I dag bor Berggravs barnebarn her. Foto: Erlend Berge

«Folkedommen mot NS» er et kategorisk nei til dødsstraff, men en tøff dom over alle nordmenn som hadde vært medløpere under krigen. Likevel kritiserte lekmannshøvdingen Ole Hallesby biskopen for å være for myk. Ifølge Hallesby burde de verste NS-medlemmene skytes, mens man jobbet for å forsone seg med resten.

Berggravs klare standpunkt mot døddstraff gikk på tvers av folkemeningen. For sin «myke» linje fikk han tilnavnet «silkebispen». Berggrav kompenserte for dette ved å kreve et tøffere og bredere rettsoppgjør. Alle med partibok i NS skulle straffes.

– Han opplevde at han måtte ha en tøff holdning for å unngå at dødsstraffen ble brukt, sier Heiene.

Professoren tror Berggrav også kan ha hatt et annet motiv. Han ble nemlig beskyldt fra flere sider for uklarhet etter at han forsøkte å skape forsoning mellom Tyskland og vestmaktene vinteren 1939-40. Han var også med i det norskeforhandlingsutvalget som til slutt valgte å avsette kongehuset sommeren 1940, selv om han trakk seg dagen før dette ble vedtatt. Biskopen hadde dermed et sterkt behov for å vise hvor patriotisk han var da freden kom.

– Var «Folkedommen over NS» et uforsonlig bidrag?

– Den bærer preg av at krigserfaringene og kritikken han hadde blitt utsatt for hadde satt dype spor hos ham og gjort ham mer uforsonlig innstilt. Det kan være at den linja Berggrav valgte den gangen har vært med på å utsette forsoningsprosessen i Norge.

Foreldrenes ansvar

Knut Engelskjøn (71) er sønn av en norsk SS-frivillig som var ved fronten i Ukraina. Han mener også at Berggravs linje var tøff, men mener at kirka ikke har ansvar for at etterkommere av NS-medlemmer har følt seg utstøtt.

– Ansvaret ligger på foreldrene. Punktum. Det var de som svek og satte barna sine i en umulig situasjon, sier han.

Hans far var aktiv nasjonalsosialist, hans mor passiv medlem i NS. Etter krigen ble faren dømt som krigsforbryter og fikk 30 måneders tvangsarbeid.

– Jeg vil si at han slapp med skrekken. Spesielt med tanke på at han var med og ryddet veien for spesialkommandoer som drepte 120.000 jøder i Ukraina på noen få uker, og var med på å rekruttere nordmenn til tjeneste i Waffen-SS, sier Engelskjøn.

NS-BARN: Knut Engelskjøn mener at det kun er foreldrene som er ansvarlige for oppveksten til NS-barna. – Det var de som svek og satte barna sine i en umulig situasjon, sier han.. Foto: Erlend Berge

I etterkant opplevde han at faren ikke ville tilgis for det han gjorde under krigen, han ville ha aksept. Da det gikk opp for Engelskjøn, klarte han ikke lenger å se opp til sine foreldre eller stole på deres dømmekraft. Men selv om han legger alt ansvarpå foreldrene, er han kritisk til det manglende nærværet til kirka i etterkrigstiden.

– De var altfor passive. Jeg skjønner at det er delikat å gripe inn i familiefreden og lære ungene at det fjerde bud egentlig ikke er så alvorlig ment. Men de kunne i større grad fra prekestolene bedt folk fra alle leire om å besinne seg.

– Hva tenker du om NS-barna som ber om en unnskyldning fra kirka?

– De har vel hatt det verre enn jeg har hatt det. Jeg er sikker på at kirka kunne ha vært modigere og støttet etterkommere etterlandssvikdømte. Men jeg tror ingen prest ville maktet å trenge gjennom mine foreldres rettferdiggjøring av egne motiver.

Han kjenner til forsoningskonferansene som har foregått i Kristiansand i regi av Forum for tro og livssyn, men har ikke deltatt selv.

– Det er nok godt ment, men jeg synes de er uklare på hva de mener med forsoning. Jeg venter spent på dokumentene etter denne sommerens konferanse.

Ukjent beklagelse

Sommeren 2012 la Forum for tro og livssyn siste hånd på en rapport som bygger på innspill fra deltakerne. Rapporten inneholder forslag til tiltak som kan gi NS-barna oppreisning. Kirka er en av mottakerne.

Tidligere biskop Finn Wagle har deltatt i arbeidsgruppen som har utformet rapporten. På tirsdag legger han den fram offentlig. Her er noen av kravene fra Den norske kirke:

• Sette i gang forskning om kirkas rolle og handlinger/ikke-handlinger i årene etter 1945.
• Vise interesse for og ta stilling til Einar Berggravs «Folkedommen over NS», og sette den inn i en kirkeligsammenheng.
• Anmode kongen om å ta opp NS-barnas situasjon i en nyttårstale.
• Undersøke hva som sies i prekener 8. og 17. mai.
• Sende ut hyrdebrev for å bevisstgjøre prester på hvordan de omtaler andre verdenskrig i prekener, og om tausheten rundt NS-barna.

Da Wagle var biskop i Nidaros, var han en pådriver for at kirka måtte bidra til forsoning ved å sette ord på det han kaller «urett begått mot NS-barn». Det førte til at Bispemøtet i desember 1999 kom med en erkjennelseav at kirkas representanter «i for liten grad talte deres sak og representerteen motkultur mot de stemninger som førte til de overgrep barna ble utsatt for.»

Til slutt i vedtaket heter det:

«Bispemøtet vil dypt beklage den overlast som disse barna har lidd.»

Så langt har ikke kirka strekt seg siden 1945. Wagle synes det er rart at Bispemøtets utspill ikke fikk større oppmerksomhet da det kom.

– Vi lyktes ikke å få den sterke teksten ut. I etterkant ser jeg at vi kunne ha kommet med et hyrdebrev. Det ville ha skapt oppmerksomhet, sier Wagle.

Derfor etterlyser han at Bispemøtets vedtak nå revitaliseres og sluttføres gjennom et hyrdebrev til landets menigheter.

– Tiden er moden til å gå et skritt videre. Det handler ikke om å forsone seg med en ideologi, men at kirka er nødt til å gjøre noe med den uretten som ble begått mot mange tusen NS-barn etter krigen. Vi er et land som er opptatt av å være en stormakt på den internasjonale forsoningsarenaen, men har sviktet fundamentalt på hjemmebane, sier Wagle.

Forsoning

Det er 64 år siden moren til «Maria» gikk fra kirke til kirke. Ydmykelsen bar hun for seg selv hele livet. Dette var ikke noe man snakket om. Først for noen få år siden brast demningen.

Og da brast den grundig. Det var julaften. Gudstjenesten fra Mortensrud kirke ble vist på TV. Moren satt i sofaen mellom «Maria» og hennes ektemann. Presten snakket slik at det gikk rett til hjertet hennes og åpnet opp. Så begynte ordene å komme. Det rant over. Hun fortalte og fortalte, gråt og fortalte – for første gang.

– Det ble en forsoning for henne – og for meg, sier «Maria».

– Hun fikk sagt alt det vonde og fikk fred for historien sin. Og det jeg hadde båret på i mange år kunne jeg nå legge fram for henne.

Året etter døde moren. «Maria» har ikke arvet farens agg mot kirka, selv om hun har møtt prester som hun opplever har avvist henne på grunn av farens NS-medlemskap. En psykolog sa en gang til henne at hun tror på tross av, ikke på grunn av, det kirka har gjort. Det synes hun er treffende.

– Jeg tror fordi jeg har en personlig relasjon til Jesus. Og jeg vet at det var «sånne som min far» han var opptatt av.

Denne artikkelen stod først på trykk i Vårt Land 25. august 2012.