Kirke

Slik har kirken møtt pest og plage

De har blitt sett som Guds straff mot det syndefulle mennesket og Djevelens angrep på reformasjonen. Koronakrisen er ikke første gangen kristenheten står overfor alvorlige epidemier.

– Tidligere i historien var kirken til stede i møte med sykdom og kriser. Egentlig hadde vi trengt åpne kirker nå, men vi kan ikke samles fordi det er for farlig, sier Hallgeir Elstad, professor ved Det teologiske fakultet.

Kirkene holder stengt. Konfirmasjoner og dåp er utsatt. Bare de nærmeste får være tilstede under begravelser.

Koronakrisen har fått store konsekvenser for Kristen-Norge. Men at kirken står overfor alvorlige epidemier er langt fra nytt. Helt siden senantikken har kristenheten stått i frontlinjen mot pest og epidemier.

Rammet av kopper

På 200-tallet ble Romerriket rammet av Cyprianus' pest – en dødelig pandemi som på sitt høyeste skal ha krevd 5000 liv per dag i den romerske hovedstaden Roma.

Pestens navn har opphav i de mange skriftene som Cyprianus, biskopen av Kartago, skrev om epidemien. Der hevdet han blant annet at de dydige ikke hadde noe å frykte i møte med sykdommen. Isteden mente han tvert imot at epidemien kunne utforske menneskesinnet og søke ut «rettferdigheten til hver enkelt»:

– Om vi pleier godt med de syke, om slektninger pliktgyldig elsker sin frende som de skal, om herrer viser medfølelse med sine skrantende slaver, om hvorvidt leger ikke deserterer de syke, skriver han.

Biskop Dionysiu av Alexandria, som levde på samme tid, fremhevet dem som pleiet de syke, og særlig personer som ga livet sitt i kampen mot pesten og «døde i andres sted», og mente at disse var tilnærmet martyrer.

Romerrikets fremvekst

Den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark har skrevet om den antikke kristendommens møte med pest og fordervelse i boken Kristendommens triumf.

Ifølge Stark førte de kristne menighetenes iherdige innsats under epidemiene som rammet Romerriket i senantikken til en «markant» redusert dødsrate, sammenlignet med resten av det romerske samfunnet.

Dette medførte til at kristne økte sitt antall i forhold til den ikke-kristne befolkningen. Stark tror at omsorgen de kristne viste til sine medmennesker kan ha ledet flere hedninger til å omfavne den kristne tro. Disse to faktorene tror han er med på å forklare kristendommens fremvekst i Romerriket.

Svartedauden

Høsten 1349 kom svartedauden til Norge fra handelsrutene langs silkeveien. Ifølge Hallgeir Elstad var svartedauden den første «skikkelige pandemien». Så mange som én tredjedel av Europas befolkning kan ha mistet livet som følge av den.

Kirken og prestene var særlig utsatt, ifølge Elstad. Prestene ble smittet fordi de var i kontakt med syke og døende.

Mange tolket pesten fra et endetidsperspektiv, som oppfyllelsen av profetiene i Johannes' åpenbaring, ifølge Elstad. En utbredt forestilling var at pesten var en straff fra Gud som følge av menneskets frafall og synd.

– Så må menneskene gjøre det godt igjen med ulike fromhetshandlinger som faste og messer. I tider der et religiøst verdensbilde dominerte, ble det gitt religiøse fortolkninger av situasjonen, sier professoren.

Mindre kjent er det kanskje at svartedauden også innad i kirken tvang frem en «selvransakelse». Radikale elementer, som flagellantene, pisket seg selv for å ta et oppgjør med syndene og mildne Guds vrede. Kirkens og prestens synder ble også påtalt.

– Dette forteller også at epidemien ga grobunn for økende kritikk mot kirken. Etterdønningene etter svartedauden førte til diskusjon og ønsker om reformer og endringer i kirken, sier han.

Luther ble igjen

Svartedauden rammet Europa flere ganger frem til 1700-tallet. Sensommeren 1527 rammet svartedauden Wittenberg, mens Martin Luther var professor ved byens universitet. Hele universitetet, inkludert professorene, ble oppfordret til å flytte til den tyske byen Jena for å slippe unna pesten.

– Martin Luther ble igjen. Han ville ikke forlate de syke og redde i menigheten sin, til tross for oppfordringer fra øvrighet og venner om å forlate Wittenberg, sier Eivor Oftestad, kirkehistoriker ved MF vitenskapelig høyskole.

Reformasjonens far tolket pesten som djevelens angrep mot universitetet og reformasjonen. Men mente i utgangspunktet at frykten for pesten var overdrevet, forteller Oftestad. Men etter hvert gikk alvoret opp for ham:

– Noen syke døde nærmest i armene hans, og hjemmet hans ble mer som et herberge hvor flere familier flyttet inn for å komme vekk fra smitte.

Nestekjærlighet og fornuft

Luther skrev flere personlige brev i løpet av pesten, som er bevart. Og i en traktat som ble trykket i mange opplag, svarer Luther på spørsmål fra en annen reformator, Johann Hess i Silesia, om hvorvidt man bør flykte fra en dødelig pest.

– Luther sier at de som har nødvendige embeter, som leger og prester, ikke kan flykte fra dem de er satt til å tjene. For Luther er presten mer enn en lærer, men en hyrde, og hyrden forlater ikke flokken, sier Oftestad.

Luther anerkjenner samtidig at redselen for døden er menneskelig, og han viser forståelse for at noen velger å flykte. Kriteriet er da at de finner noen til å ta vare på de syke.

– Luther viser mye nestekjærlighet og fornuft. Han anbefaler å ta imot medisin og isolere de som er smittet, slik at de ikke smitter andre. Hvis man ikke tar hensyn og smitter andre, kan man betraktes som en morder, sier Oftestad. Luther tok også til orde for å flytte kirkegårdene ut fra byene, noe som ble etterfulgt i mange protestantiske byer.

LES MER:

---

Martin Luthers tips ved sykdomsutbrudd

  • Ta imot medisin
  • Ta vare på de syke
  • Isoler de som er smittet
  • Hold avstand for ikke å smitte andre
  • Be og forberede seg på døden
  • Kilde: Eivor Oftestad

---

Les mer om mer disse temaene:

Mattis C. O. Vaaland

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke