– Signo er en bortgjemt juvel

– I døvemiljøene er Signo en bauta. Jeg vil si at Signo er en bortgjemt juvel. Dette er Norges største arbeidsplass for døve, med mange institusjoner og virksomhet som betyr mye for mange.

– Hvorfor ville du bli generalsekretær i denne stiftelsen?

– Fordi jeg har fulgt Signo de siste 25 årene. Jeg hadde studentpraksis på Hjemmet for Døve og ble veldig begeistret. Jeg opplever at jeg i denne stillingen kan kombinere det jeg er flink på og liker å jobbe med - ledelse og organisasjon – med et diakonalt engasjement med spesiell oppmerksomhet på tegnspråk.

– Et fantastisk navn

– For noen år siden ble stiftelsens navn skiftet fra Hjemmet for Døve til Signo. Synes du det nye navnet er godt?

– Ja, det er et fantastisk navn. Signo betyr «jeg tegner», og det understreker at tegnspråk er sentralt vår virksomhet.

LES OGSÅ: Ble døv som tiåring – sluttet på skolen

– Du lærte selv tegnspråk for 30 år siden. Hvorfor?

– Jeg har ingen døve familiemedlemmer eller venner, men tilfeldigvis møtte jeg en kirketjener i Døvekirken i Trondheim. Da fikk jeg rett og slett lyst til å lære tegnspråk, og han lærte meg det grunnleggende. Etter hvert ble jeg midlertidig godkjent tegnspråktolk. Godkjenningen har forlengst utgått på dato, men senest i fjor bidro jeg som tolk ved både en begravelse og en vielse.

Flasket opp med diakoni

– Du er flasket opp med diakoni: Din far, Kjell, var diakon og din mor, Sygni, menighetssøster, og sammen drev de en privat, diakonal institusjon i Sandnes da du var barn og ungdom. Hvordan har dette preget deg?

– De beste minnene mine fra barndommen har jeg fra dette institusjonsmiljøet der mennesker med tung psykiatri var over lang tid. Det var vidunderlige pasienter som jeg fikk et personlig forhold til. Jeg levde med deres perspektiv på livet. Og det gav meg en dyp respekt for menneskers liv og selvstendighet, som har fulgt meg gjennom livet.

LES OGSÅ: Dokumentarfilmskaper vil ufarliggjøre det å være annerledes

Kjempet for homofile i kirken

– Mange vil huske deg som en ung homofil som kjempet for homofiles plass i kirken. Hvordan opplever du som familiemann med mann og tre barn forholdet til kirken nå?

– Jeg har et nært forhold til kirken. De siste seks årene har jeg vært med i menighetsrådet på Kampen, sist som leder. I høst har det vært viktig for meg å jobbe tett sammen med kirken og Oslo biskop i engasjement for flyktningene som kom til vårt nabolag, flyktningmottaket på Tøyen.

– Hva har overrasket deg mest den siste uken?

– At flyktningdebatten er så unyansert. Jeg synes at man i liten grad klarer å tenke kloke tanker og jeg blir bekymret for polariseringen i debatten.

Måtte tie stille i tre dager

– Når gjorde du sist noe for første gang?

– Rett før jul. Da var jeg stille i tre dager, fordi jeg hadde fått halsbetennelse. Jeg sa ikke ett ord. Og det var en veldig uvanlig situasjon for meg selv og mine omgivelser, for ellers er jeg nok kjent for å snakke mye.

– Hvilke fristelser kan du ikke motstå?

- Det er vanskelig å motstå fristelsen eller vanen: Å spise Ben & Jerry´ s iskrem på fredagskvelden. Denne isen fikk jeg smaken på da jeg bodde i USA. Og jeg nyter den alltid sammen med min kjære. Ben& Jerry´s koster forferdelig mye, men isen er verdt prisen!

Følg oss på Facebook og Twitter!