Nyheter

Sier halleluja – og gjør det

Er pinsevenner innadvendte? – Det kan virke slik, men misforståelsen skyldes teologiske forskjeller mellom pinsevenner og lutheranere, mener teologer.

– For pinsevenner er det ingen forskjell på å forkynne evangeliet og å drive diakonalt arbeid, fordi man tenker at evangeliet i seg selv har evne til å forandre mennesker, sier Karl Inge Tangen, forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi i Oslo.

I dag pågår fortsatt LED-konferansen på Oslofjord Convention Center i Vestfold, der pastorer og ledere for hele Pinsebevegelsen samles for åndelig inspirasjon og påfyll.

Temaet for årets konferanse er «Jesus synlig gjennom livslang etterfølgelse». Samlingene har titler som «Kom og se meg», «Kom og vær med meg» og «Kom å bli i meg».

‘Enormt viktig’

Det betyr ikke at Pinsebevegelsen har glemt vekten på diakonalt arbeid, som var så sentralt for grunnleggere som Thomas Ball Barrat og Lewi Petrus, mener Tangen.

– Ordet diakoni er et luthersk begrep, som tar utgangspunkt i et skille mellom tro og gjerninger. I Pinsebevegelsen har det sosiale engasjementet vært enormt viktig, men har brukt andre ord for å beskrive dette arbeidet.

– Så LED-konferansen fokuserer på diakoni, men bruker andre ord for det?

Ja. Pinsebevegelsens visjon er dobbel: vi vil spre Guds visjon for verden, og dele andre menneskers smerte. Men dette er én og samme handling i pinse-teologien. Man man har et mer helhetlig syn på forholdet mellom lov og evangelium. For pinsevenner er det ingen forskjell på å forkynne evangeliet og å drive diakonalt arbeid, fordi man tenker at evangeliet i seg selv har evne til å forvandle mennesker. Man tror Jesus griper inn i personers liv her og nå, og har omsorg for hele mennesket, sier han.

LES OGSÅ: – Kirken trenger karismatiske impulser

‘Blir misforstått’

Ifølge denne logikken driver man faktisk diakoni når man forkynner evangeliet, fordi man tror troen har kraft til å endre liv til det bedre.

– Pinsevenner vil ikke si at de utfører diakoni, men at de gjør gode gjerninger, og at disse er en sentral del av et kristent liv. Dette skiller bevegelsen fra lutheranere, som har et sterkt skille mellom tro og gjerninger og har et sterkere fokus på at kun troen kan føre til frelse.

Tangen mener denne teologien lett blir misforstått av lutheranere.

– Kirkens Bymisjon har for eksempel kritisert Evangeliesenteret for å blande forkynnelse og rusomsorg. En pinsevenn kan da gjerne svare: «Hvorfor ikke, når vi mener troen endrer liv til det bedre?», forklarer han.

Stort arbeid. Hovedpastor i Filadelfia Kristiansand, Wiggo Skagestad, forteller at diakoni er en helt essensiell del av menighetslivet.

– Jesus sa at «de fattige har dere alltid hos dere», og vi mener man trenger å se de som sliter rundt oss for å bli bevart i en sann tro. Filadelfia Kristiansand deler ut mat til sultne, besøker eldre og behovstrengende, driver et senter hvor hjemløse asylsøkere kan bo, og har et eget rushabiliteringssenter, sier han.

Skagestad mener et aktivt diakonalt arbeid bør spille en viktig rolle i Pinsebevegelsen.

– Det er altfor lett å bli opptatt av å snakke om det man gjør, enn faktisk å gjøre det. Vi må aldri tenke at søndagsgudstjenesten er målet for det vi holder på med, men søke mennesker som faktisk har et behov. Da blir det kanskje ikke de kuleste som kommer på møtene våre, men de som trenger det. Hvis ikke livet bærer gjerninger, hvor er da troen? spør Skagestad retorisk.

Også det pinse-tilknyttede Evangeliesenteret, som driver med rusomsorg, mener pinsemenigheter jobber aktivt i sine lokalmiljøer.

– Jeg opplever at flere og flere pinsemenigheter engasjerer seg i diakonalt arbeid i sine nærområder. Mange av dem har kontakter også oss i Evangeliesenteret for å koble seg på vårt arbeid, sier daglig leder Trond Palmgren Eriksen.

LES OGSÅ: Pinsemenigheter vil flytte inn i kirken

Solidaritet

Tangen mener det helhetlige synet på tro, gjerninger og liv er en arv fra Pinsebevegelsens arbeiderklasseopphav.

– Det var et middelklassefenomen å «hjelpe de fattige». For arbeiderklassen var en slik solidaritet en naturlig del av hverdagen, sier han.

Rektor ved Ansgar Høgskole i Kristiansand, Ingunn Folkestad Breistein, er enig med Tangen.

– I starten var Pinsebevegelsen et arbeiderklassefenomen. Bevisstheten om arbeiderklassens sosiale problemer var stor, og bevegelsen hjalp mennesker som var fattige eller hadde alkoholproblemer, sier hun.

– I etterkrigstiden ble pinsebevegelsen i større grad et middelklassefenomen, med mange selvstendig næringsdrivende og entreprenører, selv om det gjennomsnittlige utdanningsnivået fremdeles ikke var spesielt høyt, fortsetter Folkestad Breistein, som mener arbeiderklasserøttene preger Pinsebevegelsen også i dag.

– Mange pinsemenigheter har fortsatt et sterkt sosialt engasjement. De vektlegger opplevelser, ikke «hodekunnskap», noe som kanskje gjør dem mer attraktive for mennesker med lav utdanning enn menigheter som er mer teoretisk fokuserte, sier hun. ​

– Gjelder det helhetlige synet på tro og gjerninger også nye pinsemenigheter, som SALT og Hillsong, Tangen?

– Absolutt. Hillsong Australia blir ofte kritisert for å ha for mye fokus på sosial rettferdighet, og for lite på evangeliet. Mange ønsker å være «a blessing for the community». På mange måter er det typisk for menigheter med en sterk gudsrike-teologi å vektlegge rettferdighet også her på jorden, avslutter Tangen.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter