Rigger seg til gjenvalg

Det slo feil da USAs president George W. Bush 1. mai 2003 prematurt erklærte Irak-oppdraget for utført, men Putin har mer kontroll på sitt Midtøsten-eventyr.

De russiske troppene i Syria har gått brutalt fram, men ser ut til å ha sikret videre makt for en alliert diktator, og dermed gode betingelser for fortsatte russiske militærbaser i Syria. Samtidig har Moskva styrket alliansen med presteregimet i Teheran, en annen viktig Assad-støttespiller.

Mot gjenvalg i mars

Langvarig krigføring på fremmed jord er sjelden en vinnersak i befolkningen, og Putin har langt på vei oppnådd det han ville i Syria. Derfor er det tilsynelatende god timing at troppene får vende hjem når det stunder mot varslet gjenvalg for Putin i mars neste år. Russiske tapstall er ikke kjent, men krigføringen koster og trekker ressurser fra en økonomi som så vidt harker og går.

Utfallet av presidentvalget neste år er gitt. Putin har høye popularitetsmålinger, kontrollerer viktige medier og myndighetsorganer, og styrer med en autokratisk hånd som ikke tillater noen livskraftig demokratisk opposisjon. Det er likevel et poeng for Putin å få godt valgframmøte og befeste imaget av å være en leder og landsfader russerne er helt avhengig av.

LES OGSÅ: Populisme og valgjuks truer globalt demokrati

Putin – en moderne tsar?

«A tsar is born» var den fengende tittelen på et cover med Putin i tidsskriftet The Economist tidligere i høst, 100 år etter revolusjonen som kastet det russiske imperiets siste tsar. Putin deler mange styringstrekk med tsarene, inklusive udemokratiske maktallianser med en økonomisk elite, og regnes som den mektigste russiske leder siden den brutale Josef Stalin.

Putin kom til makten som president da et nytt tusenår ble innledet, og vil ved utløp av neste presidentperiode, i 2024, ha sittet med den reelle makten i landet i tett innpå et kvart århundre.

Riktig nok måtte den tidligere KGB-offiseren ta en periode som statsminister fra 2008, etter å ha sittet grunnlovens maksimaltid som president. Hans håndplukkede mann i «vikariatet», Dmitrij Medvedev, måtte imidlertid vike i 2012, da Putin igjen var valgbar som president.

Syria-støtte snudde krigen

Russland gikk inn i krigen i Syria høsten 2015 for å støtte regimet til president Bashar al-Assad, og de to lederne skryter nå av at de har seiret og bekjempet IS og andre opprørere. Dette var ikke et gitt utfall for to år siden, men intense russiske luftangrep bidro til å snu krigslykken for Assad, og begge de to autoritære lederne sitter nå mer komfortabelt i sadelen.

Putin har alltid hatt en egen evne til å bruke militær makt til å styrke sin egen oppslutning. Da en alkoholsvekket Boris Jeltsin mistet presidentgrepet, var det hans statsminister Vladimir Putin som i 1999 utnyttet terrorangrep i Moskva til å gå til krig i Tsjetsjenia, og dermed skaffet seg et navn som Russands nye, sterke mann.

Da problemer og folkelig misnøye økte i 2013, valgte Putin å angripe Ukraina og annekterte Krim, til jubel hjemme, men økt isolasjon internasjonalt.

LES OGSÅ: Russernes cyberangrep er ikke nok til å destabilisere USA.

Patriotisk seierstale

Putins løfte om at en vesentlig del av den russiske styrken i Syria skal trekkes ut av landet, skjedde med patriotisk patos foran egne soldater på den russiske Hmeimim-basen nordvest i Syria mandag:

– Seierrike vender dere tilbake til hjemmene deres, til deres kjære, til foreldre, koner, barn, venner. Moderlandet venter på dere.

Deretter fløy en president i medvind direkte videre til Kairo og Egypts president Abdel Fattah al-Sisi, som takket for løfter om russisk ekspertise og lån på 25 milliarder dollar for å få bygget landets første atomkraftverk.

Samtidig passet Putin på å komme med et verbalt stikk mot USAs Jerusalem-politikk, vel vitende om russiske påvirkningsforsøk for å få den uforutsigbare Donald Trump til Det hvite hus.