Nyheter

– Retten dømmer uten gode nok fakta

Er det farlig å sende asylsøkeren hjem? Domstolen lener seg på myndighetenes Landinfo og trosser menneskerettighetsdomstolens råd, finner masterstudent.

– Dette er en usedvanlig spennende og velskrevet oppgave. Temaet fortjener åpenbart analysen det får her, sier advokat Brynjulf Risnes i Matrix Advokater. Han har ført utlendingssaker i Norge og for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

LES OGSÅ: Omstridte landråd

– Kan sendes til tortur

Masterstudent i jus, Charlotte Kirkeby Hauge, gikk gjennom 150 dommer fra Oslo tingrett og mener trenden er tydelig: Domstolen bruker informasjonen fra landrådgiverne under Utlendingsdirektoratet (UDI) for ukritisk. Sjelden er det andre sakkyndige vitner i retten. Landinfo presenterer ofte en for ensidig versjon av virkeligheten uten nødvendigvis å nevne at informasjonen er omstridt. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har uttalt at retten ikke kan lytte bare til myndighetenes landrådgivere, men må bygge på informasjon fra flere hold. Hauge fant at i de sakene der det var andre sakkyndige vitner til stede, økte sjansen for at retten trodde utlendingen med 27 prosent. I verste fall kan resultatet bli at utlendingen sendes hjem til tortur og nedverdigende behandling.

– Det er overraskende at domstolen er så bastant i bruken av landinformasjonen, sier Hauge, som i juni fikk A på sin oppgave. (Les hele oppgaven hos Bergen Open Research Archive).

Hun leste dom på dom der retten viser til hva Landinfo sier, og deretter konkluderer med at asylsøkerens forklaring ikke stemmer.

– Av og til står det at Landinfo ikke har mye faktaopplysninger, men retten bygger likevel på Landinfos konklusjon og asylsøkeren anses da ikke som troverdig, sier Hauge.

LES OGSÅ: Listhaug og KrF enige om konvertitter

Konvertitter

Informasjonen fra Landinfo brukes til to formål i asylsaker: Å avgjøre om asylsøkeren har fortalt en troverdig historie om bakgrunnen for sin asylsøknad, og for å vurdere om det nå er trygt for asylsøkeren å bli sendt tilbake. Sakene gjelder for eksempel personer som har konvertert fra islam til kristen tro, som har forlatt sin muslimske tro (apostasi) eller vært politisk aktive.

I oppgaven forteller Hauge at flere etiopiere ikke ble trodd på at de hadde vært aktive i partiene Oromo Liberation Front og Ginbot 7. Landinfo mente at partiene ikke var aktive. Asylsøkere som oppga dette som grunn, ble dermed ikke trodd i retten. Den tyske forskeren Günther Schröder vitnet i flere saker om at partiene var aktive, men retten valgte likevel å stole mest på Landinfo.

LES OGSÅ: «Forunderlig hvordan et begrep som ‹‹folk flest» kan romme så få av oss, og bidra til å skape så dype kløfter», skriver Berit Aalborg

Problematisk

Advokat Brynjulf Risnes er enig med Hauge i at den norske landinfomodellen innebærer at både forvaltningen og domstolen bygger på informasjon som er for unyansert og skjev.

– Landinfo vil normalt tolke informasjon forsiktig eller konservativt. De vil ikke overdrive farene. Resultatet vil ofte være at Landinfo tegner et bilde som er mer positivt enn det som framgår av rapporter fra FNs høykommissær for flyktninger og andre ekspertorganer, sier Risnes.

Han mener som Hauge at den norske modellen forskyver ansvaret fra dommere og beslutningstakere som UDI og klageorganet Utlendingsnemda (UNE) til Landinfo. Risnes har også inntrykk av at der andre sakkyndige enn Landinfo møter i retten, styrker det saksøkeren.

Hauge kritiserer holdningen som både UNE og domstolen har til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I en rettssak for Høyesterett hevdet UNE at UNHCR ikke var nøytrale nok. Oslo tingrett sier i en av dommene at «Landinfo har en mer nøytral rolle enn en interesseorganisasjon som UNHCR». Det går på tvers av hva Stortinget har sagt om at UNHCRs anbefalinger skal veie tungt. Menneskerettighetsdomstolen har uttalt at UNHCR skal regnes som en pålitelig og objektiv kilde.

– At retten omtaler UNHCR som en interesseorganisasjon er lite betryggende. Jeg tror nok det er en generell tendens til at retten har for lite kunnskaper om de ulike internasjonale aktørene og deres roller, sier Risnes.

Han ser svakhetene som en systemfeil og et ressursproblem. Staten gir sjelden fri rettshjelp til personer som går til sak mot UNE.

– Dette er sivile saker og det er opp til partene å fremlegge bevisene. På et vis kan nok skylden legges på advokatene som ikke gjør et godt nok arbeid i å skaffe alternativ landkunnskap. Tunge, norske fagmiljøer brukes altfor lite som vitner i retten. Her må advokatene skjerpe seg. Men dette er et ressursproblem. Så lenge staten så og si aldri gir fri rettshjelp til den som går til sak mot UNE, vil det lett føre til at statens egne beviser og eksperter blir avgjørende i retten, sier Risnes.

LES OGSÅ: «De hellige, alminnelige kirkesnylterne»

Foreslår endringer

Hauge mener svakhetene er en fare for rettssikkerheten. Hun anbefaler å vurdere om Landinfo bør gå over til en modell som flere andre land har, der eksperter legger fram informasjon, men uten å bedømme hvilke kilder som er mest troverdige og så presentere dem Landinfo tror mest på. Hauge mener også at retten må prøve informasjonen, og ikke være tilbakeholdne overfor vurderinger som Landinfo og UDI/UNE har gjort.

Hauge mener også det er grunn til å vurdere hvilken rolle landrådgiverne skal ha i retten. Hun mener at de ideelt sett ikke bør ses på som sakkyndige vitner når de har levert premissene for avgjørelsen i UNE og UDI. Oslo tingrett hadde ikke mulighet denne uken til å svare.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter