Nyheter

Religion er alt eller ingenting for innvandrere

Innvandrere i Norge lever etter Bibelens prinsipp om å være kalde eller varme. Få er lunkne til sin egen religion.

Dette «enten-eller-forholdet» til religion kommer fram i levekårsundersøkelsen blant norske innvandrere som Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram onsdag denne uken.

På spørsmål om hvor viktig ­religion er i livet, på en skala fra null til ti, havner de aller fleste­ innvandrerne på skalaens to ­ytterpunkter.

Selv når SSB bryter tallene ned på enkeltland, er det kun innvandrere fra Kosovo som ikke svarer på denne polariserte måten.

– Det ligger nok i sakens natur at dersom man har en religion, så er den det viktigste i livet, påpeker Anette Walstad Enes.

Et signal

Hun er SSB-forskeren som har forfattet avsnittet om religion i den nye rapporten. Og hun ser en endring i det norske samfunnet:

– Innvandringen til Norge har bidratt til å sette religion på dagsordenen igjen. Det er interessant, etter mange år med ­sekularisering og frafall fra Den norske kirke.

Hun får støtte av Pål Kjetil Botvar, forsker ved KIFO Institutt for kirke, religion og livssynsforskning:

– Innvandrerne har nok en litt annen måte å forholde seg til ­religion på enn det nordmenn er vant til. Her er vi litt mer ­lunkne. Det er egentlig litt spesielt i verdenssammenheng. Religion handler jo om å ta ­stilling, forklarer Pål Kjetil Botvar,

Han tolker tallene fra SSB-rapporten som et signal om at samfunnet må forholde seg til innvandrernes religiøse engasjement.

Sprik og sammenfall

Mens 88 prosent av norske innvandrere fra Eritrea regner seg som kristne, er det 98 prosent av de som kommer fra Somalia som er muslimer.

Men når det gjelder viktigheten av den troen de har, svarer innvandrerne fra de to østafrikanske landene ganske likt, selv om de har hver sin religion:

84 prosent av alle innvandrere fra Somalia svarer at islam er viktigst (10 på skalaen). 81 prosent av eritreerne sier at kristentroen er viktigst i livet.

Blant pakistanerne er det tre av fire som oppgir religionen som viktigst. Og i motsatt ende av skalaen: Blant innvandrerne fra Iran er det «ingen betydning» som får klart høyest tilslutning når forholdet til religionen skal beskrives.

– Man kunne kanskje forventet at troen forvitret blant ­pakistanerne, som har vært lenge i Norge. Men det skjer i liten grad. At innvandrere fra Iran tar avstand fra religion, skyldes nok at mange har flyktet fra prestestyret, påpeker Anette Walstad Enes.

Privatisert tro

Tallene viser for øvrig at kvinner regner religionen som viktigere enn menn. Dette gjelder uansett hvilket land innvandrerne kommer fra.

Åtte av ti innvandrere svarer at det er lett å utøve sin religion i Norge. En av ti svarer at det er vanskelig.

– Dette stemmer med min ­erfaring. Jeg har aldri hatt noe problem med å praktisere troen min. Ikke i hele mitt liv. Men jeg vet jo at noen opplever utfordringer under ramadan, sier Muhammad Jamil, forstander i Islamic Cultural Center på Tøyen i Oslo.

Men selv om det er lett å ­utøve sin religion i Norge, er det ikke sagt at alle gjør det ofte. SSB har spurt innvandrerne hvor ofte de har deltatt på religiøse møter. Kun 34 prosent har vært på et religiøst møte den siste måneden.

To av tre har altså ikke dyrket troen sammen med andre. Kanskje noe overraskende, med tanke­ på hvor mange som oppga religionen som det viktigste i livet.

– Det er en mismatch mellom hva folk sier og hva de gjør. Det er nok lettere å si at troen er viktig, enn det er å leve opp til det, mener Anette Walstad Enes i SSB.

Pål Kjetil Botvar ser samme tendens også i majoritetsbefolkningen:

– Fem av ti nordmenn sier at de tror, mens bare én av ti går i kirken. Dette viser at vi har fått en mer privatisert form for ­religiøsitet enn før.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter