Relasjoner knuser fordommer

Tedros Kedir har vært fast deltaker på språkkafeen i Uranienborg menighet siden den startet i 2016. Nå har han oppholdstillatelse og utdanner seg til helsefagarbeider ved Sinsen videre-gående skole.

– Her er det mange hyggelige folk, og jeg får mye språk­trening. Men det aller viktigste er å bli kjent med det norske samfunnet. Gjennom møtene med menneskene her er jeg blitt kjent med norsk kultur og tradisjoner, hva man spiser – og hva som er ­«typisk norsk».

Relasjoner

– Dette møtestedet har hjulpet meg masse og knyttet gode relasjoner til nordmenn. Jeg har fått venner – og har til og med prøvd meg på ski, forteller han.

Prosjektet startet for tre år ­siden. Tanken var å føre sammen to grupper mennesker, som lett kunne havnet i hver sin «de andre»-kategori, forteller Trude Brita Nergård, som leder kafé-prosjektet.

Hun tenker at det å skape en sosial arena er like viktig som språkopplæringen.

– Det er utrolig viktig å knytte bånd mellom majoritetsbefolkningen og de nye gruppene av mennesker som kommer til landet vårt, sier hun.

Språktrening

På vei inn blir alle utstyrt med navnelapp, og de som har vært her før vet at det er «påbudt» å plassere seg rundt bordene med annenhver norsk – og ikke-norsk bakgrunn. Innledningsvis går man gjennom en ­utdelt tekst, som i dag handler om Svalbard. Etterpå vises det film, med en historie om en natur-
fotograf og et møte med en ­isbjørn – på Svalbard. Men det er avsatt mye tid til prat – og servering av sveler og kaffe. I menighetssalen har det samlet seg rundt 80 mennesker – i en god miks av lokale, frivillige – og «nye landsmenn». 12­–15 barn har sitt eget opplegg bakerst i salen.
Å skape tillit er nøkkelen.

– Vi mennesker møter hver­andre med en grunnleggende tillit, men også med fastlåste forestillinger om hvilken ­gruppe man tilhører. Her er det ofte flyktningen og innvandreren som stiller svakest – og som må ­bevise at han eller hun er verdt vår ­respekt, sier Nergård.

Stereotyper

På språk­kafeen møtes mennesker som ellers ­aldri ville fått kontakt. I dette tilfellet et møte mellom lokalbefolkning og flyktninger, eller andre innvandrere.

– De ikke-norske møter et bredt spekter av majoritets­befolkningen, og de f­rivillige, norske møter nye ­mennesker med annerledes bakgrunn. ­Begge gruppene kunne lett havnet i hver sin «de andre»-kategori, forteller hun.

– Det betyr ikke at alle stereo­typi-forestillinger blir borte, men når det oppstår en konkret ­relasjon, mister stereotypiene sin kraft, sier Trude Brita Nergård.

Ved et av bordene treffer vi Reylynn Reginaldo fra Filippinene og Tordny Brusdal – i samtale om Svalbard.

– Jeg har plukket opp flere nye ord og lært masse om isbjørner og Svalbard, forteller Reylynn Reginaldo, som er aupair og håper å kunne studere grafisk 
design i Norge.

Gjensidig berikelse

Tordny Brusdal har stilt opp på kafeen jevnlig helt fra starten.

– Det er veldig givende å kunne bidra med den lille innsatsen et par timer. Det er meningsfylt – og gjensidig berikende. Jeg har fått flere gode venner her, som jeg også møter hjemme og på kafé ute i byen, forteller hun.

Mohamad Walid Sharbatli kom fra Syria i 2016 og har vært flere ganger på kaféen. Han er i ivrig dialog med Birte S. Lunde, som er en av de faste frivillige.

– Jeg skulle ønske det varte mer enn de to timene, vi har så mye spennende å snakke om – og jeg er blitt veldig glad i sveler, sier han.

Språktreningen drar han nytte av når han skal søke seg inn på elektrikerutdanning.

– Da må jeg bestå nivå B1 i norsk. Men det aller beste er å møte nordmenn – og kunne ­diskutere alt mulig, og ikke minst bli kjent med det norske samfunnet.

Birte S. Lunde har akkurat lært noen arabiske ord av Mohamad.

– Her får jeg fine møter med mennesker. Vi snakker om språk og norske forhold, men gjennom assosiasjoner kommer det av og til også frem sterke historier – som noen bærer med seg, forteller hun.