‹Rart at rike Norge tar så få flyktninger›

– Norge er et rikt land og kjent for sin humanitære innsats og internasjonale fredsarbeid. Da er det litt rart at dere bare vil ta imot 3.000 kvoteflyktninger i året, sier 31-åringen, som sist søndag ble hyllet i fakkeltog i Bergen etter å ha mottatt den prestisjefylte Raftoprisen.

Det er snart åtte år siden Rouba Mhaissen så på nyhetene at de første familiene var på vei over grensen til Libanon fra et opprørsherjet Syria.

– Jeg er vokst opp i Libanon som halvt syrisk og halvt libanesisk. I ukedagene gikk jeg på skolen i Libanon, mens helger og mange ferier ble tilbrakt i Syria. Da nyhetene kom om at de første flyktningene var på vei over grensen i desember 2011, satte jeg meg i bilen og kjørte dit for å se hva de trengte av hjelp, sier Rouba Mhaissen.

Hjelpearbeid. Etter å ha konstatert stort behov for humanitær innsats, fikk hun dratt i gang organisasjonen Sawa for Development and Aid, som etter hvert er blitt en av de største libanesiske organisasjonene som jobber for å bedre situasjonen for flyktninger i Libanon.

– Vi jobber lokalt og involverer flyktningene i å bygge sine samfunn, med alt fra utdanning og helsetjenester til rettighetsarbeid og rådgivning. Og vi dokumenterer flyktningenes erfaringer og levekår, for å støtte opp om deres menneskerettigheter og legge press på beslutningstakere og det internasjonale samfunnet, sier Mhaissen.

Det kan ikke forhindre at 90 prosent av de syriske flyktningene i Libanon lever i dyp fattigdom. De aller fleste har måttet ta opp gjeld for å kunne brødfø familien, og to av tre barn går ikke på skole.

Flyktningkrise. Av en syrisk befolkning på 22 millioner er 12 millioner på flukt, hvorav nesten halvparten utenfor Syrias grenser. Det store flertall befinner seg i nabolandene Tyrkia, Libanon og Jordan.

– Den syriske flyktningkrisen er den største humanitære katastrofen verden har sett siden 2. verdenskrig. Det er så store tall at nesten alt vi gjør, bare kan bli en dråpe i havet. I Libanon med sine 4,5 millioner innbyggere, er det rundt 1,5 millioner syriske flyktninger, i en stat som selv er på grensen til sammenbrudd, sier Rouba Mhaissen.

Hun viser til det pågående folkeopprøret mot libanesiske myndigheter; «der sekteriske krigsherrer har fortsatt å splitte og herske, 30 år etter at borgerkrigen tok slutt».

Presset land. Hun beskriver et vanstyrt Libanon, preget av rekordstor arbeidsledighet og inflasjon, med vannmangel og stadige kutt i elektrisitetsforsyningen. For syrere som bor i leire finnes det visse strukturer, men en stor andel flyktninger har søkt tilflukt i byene under slumlignende forhold.

– Libaneserne er snille og gjestfrie, og har tatt imot et enormt antall syrere. Men nå har det gått åtte år, og vi kan ikke anklage libaneserne for at de opplever at strikken er tøyd for langt. Det er myndighetene som har sviktet, men også det internasjonale samfunnet. Hele Europa tar bare imot rundt 28.000 flyktninger i året, og kun 35 prosent av FN-appellen for Libanon i fjor ble oppfylt, sier Mhaissen.

I Libanon har ikke syrerne flyktningstatus, men er «gjester» uten permanent oppholdstillatelse, og Mhaissen oppfordrer Libanon til å ratifisere Flyktningkonvensjonen fra 1951.

Utnytter arbeidskraft. – Syriske flyktninger får bare ta jobber i noen få lavlønnssektorer. De utnyttes som svart og ekstremt underbetalt arbeidskraft i landbruk, bygningsindustri og som renholdsarbeidere.

Det undergraver ifølge Mhaissen både arbeidsmarked og samfunnsstrukturer, samtidig som politikere fyrer opp under motsetninger ved å utpeke flyktninger som syndebukker for alt som går galt.

Rouba Mhaissen sier at mange unge syriske menn i Libanon enten har begått eller prøvd å begå selvmord. Mens unge jenter blir giftet bort fordi familien ikke makter å ta seg av dem økonomisk, blir unge syriske menn og gutter sendt på arbeid for en lønn som kan være under en dollar om dagen.

– De faller ut av all utdanning, og står uten framtidsutsikter. Du kan telle på et par hender hvor mange syrere som har fått universitetsutdanning i Libanon de siste årene. Og husk: Forholdene er enda verre inne i Syria. Der er halvparten av infrastrukturen og skolene ødelagt av krigen, og de fleste lærerne har dratt. Vi snakker dessverre om en tapt generasjon syrere, sier Mhaissen.

Tvangsretur. Etter hvert som Assad-regimet i Syria har fått tilbake mer og mer kontroll, øker presset for tvangsretur av syriske flyktninger. Fortsatt er imidlertid lommer av Syria preget av vold og krig, det er bortføringer og utenomrettslige drap, og alle menn mellom 18 og 42 år kan bli kalt til militærtjeneste. Mange utsettes for arrestasjoner, avhør og tortur når de er tilbake i Syria.

Raftopris-vinneren roser innsatsen til FN-utsendingen Geir O. Pedersen for å utforme en syrisk grunnlov, men understreker at det ikke er holdbart å starte repatriering før forholdene er lagt langt bedre til rette:

– Vi høster som vi sår. Makter vi ikke å etablere grunnlag for et Syria som gir håp for dem som drar hjem, får vi en enorm og permanent flyktningkrise som vil antenne en eksplosjon i det svært konfliktfylte Midtøsten.

---

Rouba Mhaissen

• Dr. Rouba Mhaissen (31) er en syrisk-libanesisk økonom, forsker og aktivist som arbeider for menneskerettigheter på flere nivå.
• Hun er grunnlegger og leder av sivilsamfunnsorganisasjonen Sawa for Development and Aid (Sawa) som arbeider med å forbedre livssituasjonen til syriske flyktninger i Libanon, med et særskilt fokus på barn og kvinner.
• Gjennom sitt politiske påvirkningsarbeid, vektlegger Mhaissen at mennesker på flukt behandles med verdighet og rett til å forme sine egne liv og skjebner.
• Kilde: Raftostiftelsen

---