Råd: Nå er det tid for å være rause, KrF

– Når man er ferdig med dette, er vanskelig å se for seg at alle i KrF skal bli gule igjen etterpå: Katta er ute av sekken, sier tidligere Frp-politiker og journalist, Jan Arild Snoen.

Er det mulig å hele sårene i et splittet parti? Dette er et viktig spørsmål når KrF i dag våkner opp etter partiets veivalg i går.

Det politiske Norge har gjennom historien opplevd en rekke interne partikonflikter som har endt med splittelse:

Konflikten over EU-medlemskap rev Venstre i to.

Uenighet over politisk identitet gjorde at de liberale forlot Fremskrittspartiet.

Konflikt om Kosovo-krigen holdt på å splitte Sosialistisk Venstreparti (SV) i to

Vårt Land har vært i kontakt med tre politiske veteraner som alle har opplevd at intern uenighet har truet med å dele partiet i to.

Dette er deres beste råd for å unngå at KrF skal lide samme skjebne:

LES MER: Bondevik: Tull at jeg er Hareides arkitekt

LES MER: – Aldri sett noe så opprivende i norsk politikk

LES MER: Partiet for spesielt interesserte

Risikerer rot

– Man må være rause med hverandre. Partiledelsen har et spesielt ansvar for å få til dette, sier Venstre-veteran og tidligere statsråd, Odd Einar Dørum.

Før folkeavstemningen om EF i 1972 hadde EF-motstanderne flertall på Venstres landsmøte. I Stortingsgruppen var derimot ja-tilhengerne i flertall. Kombinert med personlige motsetninger mellom lederskapet var det duket til et kraftig oppgjør på partilandsmøtet på Røros. Etter at støvet hadde lagt seg hadde EF-tilhengerne forlatt partiet og dannet Det nye folkepartiet (DLF).

– Splittelsen omkring EF-saken gikk dypt og ble ikke gjenopprettet før etter 21 år. De mentale sårene varte lenge, og mange velgere kom aldri tilbake, sier Dørum.

Ifølge ham var Venstre før 1972 preget av saklige og ryddige debatter. Det samme mener han også å ha sett i flere av fylkesmøtene i KrF, men maner til aldri å undervurdere effektene av en brå polarisering.

– En slik polarisering får sin egen dynamikk som ikke er lett å forstå før man er midt oppi det. For min egen del forstod jeg det ikke før etterpå, sier Dørum.

Raushetens bud

Dørum mener at Venstre i 1972 hadde avtalte og ryddige spilleregler. Dette mener han at KrF ikke har klart å sikre seg.

– Har du uklare spilleregler blir det selv med de beste menneskene til stede fort rot, sier han.

– Hvilken rolle kan partiledere spille for å ta vare på seierherrer og tapere?

– Sponheim gjorde det avgjørende, å ta Venstre tilbake på Stortinget. Men det var summen av alle i Venstre som gjorde det mulig å bygge broene som var nødvendig. Det er lagarbeid å bygge en bro, sier Dørum.

For å unngå samme splittelse som Venstre opplevde er Dørums viktigste råd til KrF aldri å snakke ned oppnådd politikk, selv når man vil ta partiet i en annen retning.

– Raushetens bud er ikke å snakke bort det som er oppnådd. Da gjør man noe galt mot alle de som har vært med på å oppnå dette.

Partiet først

– Det er en veldig krevende oppgave når KrFs partiledere skal samle noen som har brukt retorikk som til tider har vært preget av usaklighet, sier Hallgeir Langeland, tidligere stortingspolitiker for Sosialistisk Venstreparti SV.

I 1998 stemte flertallet av SVs stortingsgruppe for å støtte et Nato-angrep mot Serbia dersom krigen mot Kosovo fortsatte. Et flertall i landsstyret erklærte imidlertid at de ikke var enige i avgjørelsen. Konflikten truet med å rive partiet i stykker.

Langeland sto selv i front for den delen av partiet som ønsket en ny, politisk profil.

– Kompromisset ble at begge parter vant. Ledelsen skulle aldri gjøre dette igjen uten å konsultere medlemmene først. Det jeg vil si til Knut Arild Hareide og KrF: Partiet først, sier Langeland.

Hallgeirs beste råd til KrF er å legge personlige uenigheter til side og argumentere med realpolitikk, heller enn følelser.

Slaget på Bolkesjø

En av de mest omtalte partisplittelsene i norsk politisk historie er det berømte oppgjøret på Frps landsstyre på Bolkesjø i 1994. Striden sto mellom de liberale i partiet og de såkalte tradisjonalistene, som ønsket et større fokus på innvandring. De liberale tapte kampen, og flere av dem forlot deretter partiet for godt.

En av dem som forlot partiet er Minervajournalist Jon Arild Snoen. Ifølge ham er politisk kursvalg og lederstil en gjenganger i flere partisplittelser.

– Begge deler er en kilde til konflikt som kan være vanskelig å overleve etterpå, sier han.

For å unngå dype sår mener Snoen at partilederen spiller en viktig rolle i å minne medlemmene på hva de har til felles og hvorfor alle har vært med i samme parti frem til starten på konflikten. Det er også viktig å gi de mest frustrerte en nedspenningsperiode til å tenke seg om.

– Da vil det være mange som er frustrerte over nederlaget, men har tross alt et ønske om å stå sammen, sier han.

Symbolsk splittelse

Snoen mener det er viktig at prosessene i partiet blir utført på en ryddig måte for å forhindre dype sår.

– Føler du at prosessen er urettferdig og at noen har misbrukt sin posisjon, sitter det lenge i og går utover tillitsforholdene til organisasjonen. Alle er avhengige av en høy grad av tillit, særlig de frivillige. Hvis ikke forsvinner folk ut når det blir ubehagelig, sier han.

Snoen mener prosessen i KrF begynte i gemyttlige toner, men har blitt vanskeligere etter hvert.

– Inndelingen mellom røde og blå er med på å lage viktige symbolske splittelser innad i partiet, sier han.