Kirke

Prest: – Kravet om tilgivelse er destruktivt

Svein Josefsen ble utsatt for seksuelle overgrep da han gikk på bibelskole som 19-åring. I dag er han prest i Den norske kirke.

– Jeg var 18 år og hadde akkurat begynt å forstå at jeg var homo. Den eneste jeg turte å fortelle det til var denne sjelesørgeren på skolen som jeg hadde ubetinget tillit til. Han valgte å misbruke den tilliten, forteller Svein Josefsen.

LES OGSÅ: Snakker om troens betydning i møte med overgrep

Både utsatt og fagperson

I januar i år ble det lagt frem en evalueringsrapport av Kirkelig Ressurssenter mot vold og overgrep. Den viste at over halvparten av kirkelige ansatte i Norge har kjennskap til seksuelt krenkende atferd begått av kirkelige ansatte. Som en forlengelse av rapporten, utført av VID vitenskapelige høgskole, arrangeres det fredag et åpent fagseminar som vil ta for seg troens betydning i møte med seksuelle overgrep.

En av dem som skal delta er Svein Josefsen, prest i Den norske kirke i Oslo og bruker av Kirkelig Ressurssenter mot vold og overgrep.

– Da jeg ble spurt om å delta ble det understreket at jeg har en slags «dobbel kompetanse». Jeg er både utsatt og fagperson. Begrepet «dobbel kompetanse» er noe jeg egentlig aldri hadde tenkt på før, men det gir veldig mening for meg. Når man har bearbeidet noe slik som jeg har opplevd og de erfaringene og minnene ikke lenger er farlige og utgjør en risiko for meg selv, da kan jeg også bruke de erfaringene som en klangbunn i møte med andres livsfortellinger, sier Josefsen.

Hvordan vet man at man har kommet til det punktet?

– For min egen del så merket jeg det. Det var da de erfaringene ikke lenger var en vond klump eller smerte som fantes der. Når jeg så at det jeg opplevde der gjør at jeg kan forstå andre i det de forteller. Det gir en varhet, en varsomhet. Helt konkret merker man det ved at det ikke er farlig lenger. Jeg har på en måte fred med den delen av historien min.

LES MER: Eksperter: Må heve traumeekspertisen

– Mennesker kan gå i stykker

Svein Josefsen vokste opp i en kristen familie i Kristiansand. Da han fylte 18 år og var ferdig med videregående flyttet han til England for å gå på bibelskole. Her forteller han at en sjelesørger på skolen forgrep seg på ham regelmessig i nesten et helt år mens han gikk i sjelesorg hos ham på grunn av sin homofile legning. Følelsene hans skremte ham, og det å ha en voksen tillitsperson å kunne dele dem med uten å bli kastet på dør, var nesten for godt til å være sant. Etter hvert ble oppfølgingen tettere og tettere uten at han helt skjønte hvorfor eller hvordan.

Først 28 år senere klarte han å sette ord på hva han var blitt utsatt for.

– Det er vanskelig å være konkret om det. Men jeg var sterkt preget av skyld og skam for at jeg hadde gjort noe jeg ikke burde. Det er det som er så farlig med det vi mennesker kan gjøre med hverandre i det som skulle vært trygge rom. At grensene skyves så langsomt og umerkelig at vi nesten ikke er klar over at det skjer.

Det året tok nesten rotta på Josefsens kristne tro. Siden har det gått i berg- og dalbane, sier han selv. Men han valgte likevel å studere teologi og bli prest.

– Erfaringene har gitt meg en større sensitivitet for sårbarhet enn jeg tror jeg ellers ville hatt. De har nok også gitt meg bedre ører og vist meg hvor forsiktig man må være med mennesker. Vi kan gå i stykker. Vi tåler ikke alt og det må vi som jobber i sjelesorg være ekstra forsiktige med.

LES OGSÅ: Mange ansatte kjenner til seksuelt krenkende atferd

'Destruktiv tilgivelse i kirken'

Mange har spurt Svein Josefsen om han tror Gud var til stede da overgrepene skjedde. Det synes han er vanskelig å svare på.

– Om Gud var det, lurer jeg på hvorfor i alle dager han ikke gjorde noe? Hvis jeg tror det, blir problemet bare større og troen mer destruktiv. Jeg har landa mer på et sted der jeg primært tror vi er omgitt av de store tilfeldighetene og lever våre liv innenfor de rammene. Og så går det an, i beste fall, å fordøye og redigere erfaringene i etterkant og skape en mening som kan vokse frem av den. Den destruktive erfaringen har ikke mening der og da, det kan den ikke ha.

Overgriperen døde før Josefsen rakk å konfrontere ham med opplevelsene sine. Men om han hadde møtt ham, hadde ikke Josefsen umiddelbart planer om å tilgi ham. Presten mener kravet om tilgivelse fra kristelig hold er svært destruktivt i møte med mennesker som har opplevd overgrep.

– Jeg skal ikke ha noe krav mot meg om å tilgi alt. Helsike heller, denne mannen ødela ganske mye og tok ganske mye av livet mitt. Tilgivelsen av ham får Vår Herre ta seg av. Jeg aksepterer ikke noe krav om det.

Josefsen mener han har blitt flinkere til å sette grenser mot troskrav som dette.

– Folk kan argumentere ut ifra utallige skriftsteder og Jesu eksempel at man skal tilgi. Andre argumenterer ut ifra psykologisk innsikt at det er vondt ikke å tilgi. Jeg beklager, men det tror jeg at jeg vet best selv. Det er ikke slik at jeg går rundt og er bitter og innesluttet. Hadde overgriperen fremdeles vært en vond klump i magen min kunne ikke disse erfaringene vært med å gi liv til min prestetjeneste. Men det gjør de nå.

LES MER: 'Bør øve på beredskap'

Tror på en avmektig gud

Han understreker at det er stor forskjell på å forsone seg med noe som har hendt og å tilgi noen for handlingene deres.

– Noe av det jeg har syntes vært vanskelig når det gjelder trosuttrykk er fortellingen om en alltid tilstedeværende, alltid snill, god gud. Det stemmer jo ikke. Man kan godt si at vi trenger et håp om at Gud ser lidelsen og er til stede i lidelsen. Men så er det en kjensgjerning at det hjelper ikke det lidende mennesket til enhver tid.

– Hva slags gud tror du på da?

Det varierer. Vi bekjenner troen på en allmektig gud, jeg tror noen ganger på en avmektig gud. Jeg har funnet mening og glede gjennom noen av liturgiene vi bruker på Kirkelig ressurssenter hvor man bekjenner troen på en gud som er til stede i lidelsen. Men det kan ikke defineres om det er lidelsen der og da det skjedde, eller om det er min trosmessige opplevelse nå når jeg i etterkant bearbeider det som er vanskelig. Det er umulig å si.

LES OGSÅ: Veien ut i lavkirkeligheten

Trygge og lukkede rom

Svein Josefsen tror seksuelle overgrep i religiøse sammenhenger kan være ekstra farlig, fordi sjelesørgerens rolle ofte kan identifiseres med Guds rolle.

– Det jeg gjør som sjelesørger kan ødelegge, ikke bare andres bilder av mennesker, men også Gud. Hvem Gud er og hva han gjør. Det gjør det til en av de aller farligste situasjonene jeg kan tenke meg.

Han tror det er viktig at dette temaet får en helt annen synlighet enn det har hatt tidligere i Den norske kirke, og at man i større grad må ansvarliggjøre kirkelige organisasjoner når det kommer til farlige prosesser og situasjoner.

– For min egen del var det mangelen på transparens som var utfordringen. Det er i lukkede rom dette skjer. Jeg vet at den sjelesorgen jeg trengte ikke kunne skjedd i noe annet enn et lukket rom. Jeg trengte det rommet. Problemet var at det ikke var så trygt som jeg trodde. Man kan kanskje ikke garantere trygge rom, men man kan jobbe iherdig for å få inn informasjon om dette hos alle ansatte, alle frivillige. Vi er ansvarlige for hverandre og holder hverandres liv i våre hender.

---

Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

  • En selvstendig virksomhet etablert i 1996.
  • Et nasjonalt diakonalt kompetansesenter for kirkesamfunnene og de kristelige organisasjonene i Norge.
  • Et kirkelig møte- og samtalested for kvinner og menn som har vært utsatt vold og seksuelle overgrep med særlig vekt på relasjonsbyggende tiltak.
  • Ble startet som et uttrykk for at kirkene tar på alvor at overgrep, vold og krenkelser skjer mellom mennesker.

---

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke