Verdidebatt

‘Pietismen framelsket naturvitenskapen’

– Det er opplysningstiden, ikke kristendommen, som har æren for Vestens framgang, hevder Harald Eia. – Pietismen har sin del av fortjenesten, svarer historikerne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Når folk hører ordet pietisme i dag, tenker de på bedehus på Sørlandet. Men 1700-tallspietismen la stor vekt på menneskets evne til å forbedre seg selv. Ikke bare som kristen, men også som samfunnsborger, sier universitetslektor i idéhistorie, Thor Inge Rørvik.

På NRK-programmet Din stemme forrige torsdag fikk komiker og sosiolog Harald Eia og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk spørsmålet: «Hvor mye av æren skal kristendommen ha for at samfunnet vårt er blitt som det er blitt i dag?» Etter at Selbekk hadde trukket linjene tilbake til kristningen av Norge, kontret Eia: «Din historie starter i år 1000, jeg mener Norges suksess starter i 1750.»

Siden har debatten gått mellom Eia og Hilde Frafjord Johnson, generalsekretær i KrF. Kampen går ut på å definere hvilke historiske krefter som har ført oss dit vi er i dag.

LES OGSÅ: – Eias skapelsesberetning har ikke all verdens med historiefaget å gjøre, mener Håvard Nyhus.

Dansk-norsk virkelighet

Thor Inge Rørvik ved Universitetet i Oslo, mener noe av problemet med slike debatter er at kristendommen ofte blir betraktet som noe statisk.

– Men det skyldes bare manglende religionskunnskaper i dag, mener idéhistorikeren.

Han finner det lite fruktbart å sette opplysningsprosjektet opp mot kristendommens utbredelse i norsk sammenheng.

– I Frankrike stod opplysningen mer direkte i opposisjon til religionen, men ikke i Danmark-Norge. Det beste eksemplet er teologen Erik Pontoppidan og hans kommentar til Luthers katekisme. Han skriver om det indre lyset som vekker kristendommen til live, og er klar på at kristendommen ikke kan dilte to skritt bak vitenskapen.

Førsteamanuensis i idéhistorie, Håkon Evju, støtter Rørvik.

– Faglig sett er det et problem at kristendommen blir framstilt som enhetlig, fra Olav den Hellige til vår tid. I virkeligheten har den i Norge og andre steder blitt fortolket og satt i system på ulike måter opp gjennom historien.

Slik det ikke bare finnes én kristendom, finnes det også mange opplysningstider, mener Evju, som istemmer med Rørvik at den franske opplysningstida var mer kirke- og religionskritisk enn den dansk-norske. Rørvik mener dette skyldes at jesuittene styrte utdanningsinstitusjonene i Frankrike, og at dette gjorde opprøret til opplysningstenkerne mer anti-geistlig.

– Men i Tyskland og Danmark-Norge var opplysningsbevegelsen langt på vei prestebasert. De var del av statens infrastruktur og ofte de eneste som jobbet i provinsen. Prestene var fotsoldatene i opplysningsprosjektet, sier idéhistorikeren.

– Var prestene en del av dette prosjektet på tross av sin religion?

– Plikten til å søke kunnskap var også teologisk motivert. Det er ikke tilfeldig at kirkens folk drev med naturvitenskap, det ble en konsekvens av deres teologiske plattform. For prestene var det nærmest en plikt å beundre skaperverket. De var empiriske, samlet materiale og så etter sammenhenger og harmoni.

For eksempel stiftet Nidaros-biskopen Johan Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskap, og opprettet Norges første vitenskapelige plantesamling.

LES OGSÅ: Gunnerus var pietistenes naturforsker.

Pietismen

I debatten har Eia trukket fram opplysningstenkernes betoning av det dennesidige: «Kristendommen hevdet at det viktigste er livet etter døden. Det avgjørende er om Gud tilgir våre synder og om vi kommer til Paradis eller ikke. Opplysningstenkere, derimot, insisterer på at livet her på jorda før døden, med alle dets smerter og gleder, er det eneste som teller».

– Man bør ta høyde for at oppførselen i det dennesidige har store konsekvenser for det hinsidige. Jeg tror man må tenke på opplysningskristendommen som en samfunnsmoral, med Kristus som et moralsk eksempel, repliserer Rørvik.

Thor Inge Rørvik trekker fram pietismen, som kom fra Tyskland og etablerte seg i Danmark–Norge på første halvdel av 1700-tallet.

– Når folk hører ordet pietisme i dag, tenker de på bedehus på Sørlandet. Men 1700-tallspietismen er kort og godt en veldig personlig form for kristendom, som legger vekt på menneskets evne til å forbedre seg selv. Ikke bare som kristen, men også som samfunnsborger.

Han mener derfor at pietismen fremelsket studiet av naturen og naturvitenskapen

– De likte dårlig teater og metafysikk, men hadde en teologi som handlet mer om praktisk livsførsel, i motsetning til den mer ortodokse lutheranismen på 1600-tallet, som var mer dogmatisk og skriftbundet og handlet om å ha rett tro. Pietistene skulle studere naturen for å bekrefte herligheten i Herrens skaperverk. Den åpnet for naturvitenskap.

Kontinuitet

Håkon Evju mener Eia tar opp noe «riktig og viktig» når han trekker fram opplysningstenkningens tro på at mennesket kan forbedre sine livsvilkår «her og nå», i denne verden.

– Men hvis man gir inntrykk av at tradisjonen kastes på dynga rundt 1750, og at vi starter med blanke ark, er det feil. I stedet for å kalle opplysningstida et brudd med tradisjonen, vil jeg si den rommer et brudd med tradisjonsbundetheten. At det blir viktigere å begrunne tradisjonene, betyr ikke at de forsvinner, påpeker Evju.

Opplysningstenkerne kunne være kritiske til kirkas lære, men var for det meste kristne.

– Noen dem forsøkte også å argumentere for en teologi som nettopp ga større rom for å forbedre menneskelivet her og nå. Sånn sett var det ingen nødvendig motsetning mellom kristendom og opplysning, legger han til.

Evju nevner de velkjente «potetprestene» som eksempel – opplysningsvennlige prester som på slutten av 1700-tallet lærte norske bønder å dyrke poteter, og altså var opptatt av mer en åndelig framgang.

LES OGSÅ: Prester, sprit og sult gjorde poteten populær.

Imponert danske

– Jeg «tager hatten af» for et land som diskuterer spørsmål om opplysningstida og kristendommen midt i en valgkamp, sier den danske litteraturforskeren Thomas Bredsdorff.

Han har i en årrekke forsket på pietismens innflytelse på Danmark-Norge, og er aktuell som redaktør for en antologi som undersøker hvilke svar 1700-tallsopplysningen kan gi oss på dagens utfordringer.

Bredsdorff mener toleransetanken er det viktigste kimet i opplysningstida. Disse ideene oppstår etter hundre år med europeiske religionskriger, hvor alle krevde sannhetsmonopol.

– Men toleransen i opplysningstida føres fram av både troende og ikke troende. Så verken kristne eller vantro har monopol på opplysningens verdier, sier Bredsdorff.

Han trekker fram fire kjerneverdier for opplysningstida: autoritetsskepsis, tillit til egne erfaringer, tro på likerett og toleranse.

– Disse er verken kristne eller ukristelige, og både ateister og kristne har kjempet for dem. For eksempel er brødremenigheten («herrnhutene») bærer av alle disse verdiene. Tenk bare på hva grunnleggeren grev Zindendorf sa: «Husk at vi ikke nødvendigvis har rett i alt, og at motparten vår ikke nødvendigvis alltid tar feil.» Det vitner om stor toleranse.

LES OGSÅ: Herrnhutene etablerte seg i Danmark i 1773.

Religionens rolle

Idéhistoriker Thor Inge Rørvik mener det er viktig å tenke på «hvilken rolle religion egentlig har i et kunnskapshierarki».

– Religionen tilbyr et sted hvor mennesket framstiller de høyeste og viktigste sannhetene i billedlig form. Det handler om hvem vi er og hvor vi skal. I dag ser vi på religion som noe fordummende man ofrer sitt frie og kritiske intellekt for å ta del i – eller vi tenker at det er noe dypt personlig. Det er derfor det blir ramaskrik når man skal koble norske verdier til kristendommen i slike debatter.

I debatten om kristne og norske verdier som har gått i sommer, og nå også om opplysningstidas og kristendommens betydning for hvor vi står som samfunn i dag, har alle til felles et ønske om å påkalle historien for å fremme sin sak.

Håkon Evju er kjent med bruken av historien i politiske debatter, gjennom en avhandling som nettopp handlet om den politiske bruken av historien i Danmark–Norge under opplysningstida på 1700–tallet.

– Hvorfor er historien en så sterk alliert?

– Jeg tror det henger sammen med at vi gir mening til våre liv ved å fortelle historier som binder sammen fortid og samtid. De sier noe om identitet og selvforståelse, om hvem vi vil være, og de har betydning for hvordan vi handler og oppfører oss. Ved å forme den allmenne forståelsen av fortida, kan man legge føringer på disse fortellingene og påvirke folks adferd, for eksempel ved valg.

Harald Eia svarer

– Jeg er ikke på et omvendt korstog, sier Harald Eia etter å ha lest kommentarene til debatten han var med på å sette gang. Han sier han «følger samtalen med stor interesse».

– Men jeg ønsker å forstå hvordan vi har klart å bygge «det norske hus», den mest vellykkede måten mennesker har organisert seg på i vår arts historie. Kan vi finne ut dette uten å la det bli en del av en rettssak der ateisme og religiøs tro står på tiltalebenken? Jeg håper det.

Eia påpeker at faghistorikere gjerne ser kontinuitet og sammenheng og hvordan nye ideer bygger på gamle.

– Men når ikke-fagfolk så får høre om dette, at alt henger sammen med alt, så forvandles liksom hele historien til en grå masse, en elv som flyter jevnt og trutt av gårde i en rett linje. For meg oppleves det da litt snålt å si at det ikke er noe «startskudd» eller «førstbeveger», men bare kontinuitet.

Sosiologen innrømmer at det er «en forenkling å insistere på at kilden til vårt gode liv er å finne i 1750», men forsvarer det likevel som et pedagogisk grep.

– Jeg lurer jo på, hvis man først ble tvunget sette pengene sine på hvilken epoke som prosentmessig har betydd mest for dagens lykke, vil ikke da opplysningstida være et ganske godt valg?

Eia er særlig fornøyd med at den danske litteraturforskeren Thomas Bredsdorff tar av seg hatten for den politiske debatten i Norge tett opp mot valget.

– Jeg kjenner blodet bruse! Vi «fjeldaber» var kanskje ikke så usofistikerte likevel? ler han.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt