– Pendlerpresten svekker tilliten til kirken

– Da Luther giftet seg med sin Katharina, skapte han en institusjon som er særegen for den lutherske kirken: prestefamilien og prestegården. Med opphevelsen av boplikten er denne 500 år lange institusjonen fjernet med et pennestrøk, sier Terje Seilskjær, som er pensjonert prest.

Alice Elnes er personalansvarlig i Møre bispedømme. Hun kjenner til konkrete tilfeller der pendler-presten ikke har klart å bygge menighetsliv på samme måte som den «fastboende presten».

– Når prestene bodde i sognene hvor de arbeidet, var de en del av lokalmiljøet. Man kunne møte presten på butikken, på skoleavslutninger og i idrettsforeningen. Menighetslivet gikk hånd i hånd med andre, ikke-kirkelige aktiviteter, forteller hun.

Mindre synlig

Terje Seilskjær har erfaring med å bo både i og utenfor «sitt sogn».

– Jeg måtte kjøre 16 mil for å komme til jobb i Valle i Setesdal, og ble mindre synlig i lokalmiljøet, så etter en stund valgte jeg like godt å flytte.

Han presiserer at «kirken klarer seg også når presten bor et annet sted», men undrer seg over at det ikke har blitt mer debatt rundt avviklingen av boplikten.

– En nærværende prest er jo ytterst viktig i et kirkeidentitetsperspektiv, sier han.

LES MER Prestene får 50 000 mer i året.

Svekker tillit

Rune Glomseth er førsteamanuensis på Politihøgskolen, og har skrevet om hvordan tilliten til politiet kan svekkes etter politireformen, da mange lokale lensmannskontor ble nedlagt.

– Utfordringene ved politireformen er helt klart overførbare til avviklingen av boplikten. Prester og politimenn har begge vært lokale representanter for sine institusjoner, og uten dem svekkes tilliten til disse institusjonene som helhet, sier han.

Glomseth tror «viktigheten av nærhet er enda viktigere for kirken enn for politiet, siden kirken i så stor grad bygger på personlige relasjoner.»

– Tillit er først og fremst noe relasjonelt. Hvis jeg skal gå til en prest i en vanskelig situasjon, må han være tilgjengelig. Og enda viktigere, jeg må vite hvem han er, sier han.

Glomseth viser til engelsk forskning som viser at tilliten til politiet har sunket når politiet ikke lenger er i nærmiljøet.

LES MER Nå ryker presteboligen – prestene fortviler.

Vil beholde presten i bygda

– Presten er mye mer enn en teolog, han eller hun er en del av navet i et moderne bygdesamfunn, sier ordfører i Geiranger, Jan Ove Tryggestad.

Kommunen kjemper nå for å beholde prestefunksjonen i bygda.

– Vi blir fattigere når vi ikke kjenner presten vi møter i begravelser, dødsbud eller dåpssamtaler. En pendlende prest vil aldri bli mer enn en reserveløsning, sier han.

Tilliten til kirken svekkes

– Mitt inntrykk er at de fleste prestene i Bjørgvin bispedømme utenfor Bergen bor der de arbeider, sier biskop Halvor Nordhaug. Han tror at opphevelsen av boplikten først og fremst har blitt benyttet av prester som bor i eller i nærheten av byer.

– Utviklingen bekymrer meg, sier biskopen.

– Forskning forteller at tilliten til politiet som institusjon svekkes når politiet ikke oppfattes som nærværende av befolkningen. Kan dette overføres til kirken?

– Det er vel ikke nødvendig å forske på det engang, det er jo åpenbart. Man får ikke tillit uten nærvær, og nærvær er relasjonelt. Man får ikke mistillit til kirken av ikke å ha en prest der man bor, men presten blir mer perifer. Det gir ikke det samme grunnlag for en positiv tillit, sier Nordhaug.

Han legger til at han «forstår at mange ønsket å oppheve boplikten, fordi mange prester tapte store penger på ikke å komme inn på boligmarkedet, og mange boliger var dårlige.»

– Men presteyrket endres der hvor det pastorale nærværet svekkes, og presten blir mer en leverandør av tjenester, sier biskopen.

LES MER Mange prester blir boende.

«Hei prest!»

Torstein Nordal er prest i Bogafjell menighet i Stavanger bispedømme, og bor 700 meter fra arbeidsplassen sin. Han undrer seg over bakgrunnen for opphevelsen av boplikten.

– Opphevelsen kunne jo synes som en naturlig konsekvens av skillet mellom stat og kirke. Men i det siste har jeg tenkt at det må være et uttrykk for blå politikk, for at markedets logikk skal gjelde overalt, også for prester, sier han.

Han understreker at ingen prester må ha dårlig samvittighet for at de ikke bor der de arbeider.

– Men vi må innse at en institusjon står for fall. Presteboligene har i flere hundre år vært et sysselsettingssentrum; boligene har vært bibliotek, post og menighetshus, sier han.

For sin egen del håper Nordal å være «en venn av lokalsamfunnet i sin tjeneste som prest.»

– En sen kveld da jeg gikk over en fotballbane var det en gutt som ropte «hei prest!» til meg. Det tror jeg er en viktig kontakt.

Han legger til at det finnes utfordringer ved å bo så tett på arbeidsplassen sin:

– Kona mi, som er 30 år gammel, blir av og til kalt prestefrue. Da sier hun tydelig ifra om at hun først og fremst er seg selv.