Overlege slår alarm om de minste

Fortidligfødte får dessuten svært ulikt behandlingstilbud, ifølge ham.

I en kuvøse på Akershus universitetssykehus (Ahus) kikker Selma på drøyt 1.400 gram rundt seg med vidåpne øyne. Kroppen hennes er dekket av ledninger, venefloner og plaster. Fra en maskin piper det konstant. Egentlig skulle en tvillingbror ha ligget ved siden av henne nå. Men i juli startet riene hos mamma Malin Brandal Aasebø.

Tre måneder før termin, i svangerskapsuke 24, kom to bylter på 600 gram hver til verden på Ullevål sykehus. Selma ble vurdert som vital. For broren Ludvig, var tilstanden så kritisk at han måtte forløses med moren i narkose.

LES OGSÅ: Barnet overlevde senabort

Store feilmarginer.

Sykehuset opplyste til foreldrene at Ludvig fikk livreddende behandling, og at han pustet svakt i 12 minutter. Men som alle andre foreldre som har mistet et barn, lurer de på: Kunne det ha blitt gjort mer?

I dag er det ingen enhetlig praksis for om man skal sette inn aktiv behandling for barn som fødes med svangerskapsvarighet mellom 22 og 25 uker, pekte Magasinet Plot på i en 24-siders reportasje for tre år siden. Fortsatt er det slik, erfarer overlege og professor Thor Willy Ruud Hansen, som er spesialist i barnesykdommer, og overlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Oslo universitetssykehus.

Men forskjellsbehandlingen i helsehjelpen for de minste premature stopper ikke der, ifølge ham.

– Kriteriene som brukes for å vurdere om fortidligfødte barn skal reddes, har så store feilmarginer at de trolig ikke ville blitt akseptert for andre pasienter.

Sammen med lege og professor Reidun Førde skrev han tidligere i år fagartikkelen «Premature og behandlingsgrenser», hvor de tar opp disse problemstillingene.

LES OGSÅ: Slåss for et liv som funksjonshemmet

«Kriteriene (...) har så store feilmarginer at de trolig ikke ville blitt akseptert for andre pasienter»

Kan overleve ved behandling.

Tre veiledende kriterier ligger til grunn for å avgjøre om et prematurt barn skal få livreddende behandling: Barnet bør ikke være født tidligere enn svangerskapsuke 23. Dernest skal legen bedømme om barnet er levedyktig. Avgjørelsen skal også gjøres i samråd med barnets foreldre.

De to første kriteriene holder ikke mål, mener Ruud Hansen.

– Svangerskapets varighet er vanskelig å fastslå med sikkerhet. Det går an å bomme med opptil to uker i beregningen av barnets modenhet, sier han.

At en lege viser skjønn for å vurdere barnets vitalitet, mener han er verdiløst som kriterium.

LES OGSÅ: Små plagg lindrer stor sorg

Krav på lik behandling.

– Tradisjonelt har man antatt at et vitalt barn som sparker, skriker og har god hjerteaksjon har best sjanser til å klare seg. Er barnet slapt, har liten pust og lav hjerterytme, så har en tenkt at det ikke er levedyktig. En rekke internasjonale studier peker på at dette ikke er riktig. Begge grupper har omtrent like stor sjanse til å overleve, forutsatt at de får hjelp.

Ruud Hansen tar derfor til orde for, som en veiledende hovedregel, å gi alle ekstremt premature barn livreddende behandling.

– Det er den eneste måten vi med sikkerhet kan vite hvordan det går med barnet, sier han, og kommer med en anekdote:

LES OGSÅ: Èn million for tidlig fødte barn dør hvert år

Etisk problematisk.

– La oss tenke oss en syvåring. Han har cerebral Parese (CP) i moderat grad, ADHD og bruker høreapparat. En dag blir han utsatt for en trafikkulykke, og kommer på sykehuset livstruende syk. Det ville vært utenkelig å ha møtt ham med: «Nei, vi kan ikke behandle deg. Du er for plaget.» Men hadde vi gått syv år tilbake tid, da han ble født som ekstremt prematurt, ville dette vært akseptabelt. Det er etisk problematisk. Alle pasienter har krav på individuell vurdering, og man skal gi lik behandling for like tilstander.

Gi lindring.

Men behandling skal ikke gis til enhver pris, ­mener Ruud Hansen.

– Dersom situasjonen utvikler seg negativt for barnet, så må man kunne ta en avgjørelse i samråd med foreldrene om å avslutte aktiv behandling og heller gi lindring. Da er det snakk om skjønn og medmenneskelighet.

– Men hva slags liv får egentlig et barn født i svangerskapsuke 23 og tidligere?

– Det er ikke store forskjeller på hvordan det går med barn født etter svangerskapsuke 23 og to uker senere. Rundt halvparten av dem overlever. En tredjedel opplever å være friske. Resten kan få alt fra lettere skader til moderate tilstander. Omlag en fjerdedel får alvorlige funksjonshemninger som alvorlig CP eller sansetap.

– Det kunne vært legitimt å si at vi ikke vil behandle ekstremt premature for å skåne andelen som overlever med store plager. Men poenget mitt er at vi helt i starten ikke kan si med sikkerhet hvordan det kommer til å gå med noen av barna. Det viser seg først ved behandling, sier han.

LES OGSÅ: Barn ble ulovlig abortert

Fullverdige barn.

Foreldreparet på Ahus etterlyser også bedre oppfølging av fortidligfødte. Siden juli har de blitt forflyttet fra det ene sykehuset til det andre. Totalt har de vært i kontakt med nærmere 100 ulike helsepersonell, anslår de.

– Vi står oppi vårt livs største krise. Samtidig må vi forholde oss til et hav av ulik og tildels motstridende informasjon, påpeker Stian Berger Larsen.

Hvorfor behandles premature annerledes enn andre pasientgrupper? lurer paret på.

– Har du noen gang sett et barn på 23 uker? De er virkelig fullverdige. De har til og med øyenvipper og negler. Selma viste personlighet fra dag én, sier faren.

LES MER: Brudd på barnekonvensjonen å kun vurdere antall uker