Overklassenavn ble tradisjon

– Navneforsker Ivar Utne, hvorfor er det slik?

– Tallene vi har på dette er 12 år gamle. Men jeg tror det er slik fremdeles, sannsynligvis fordi det å gifte seg er et tradisjonelt valg i utgangspunktet og da tar mange også med en del av de tradisjonelle skikkene som følger med. Men det er jo færre som gifter seg, og tar vi det med i beregningen, mener jeg vi ser en voldsom endring.

– Hvordan da?

– Halvparten av de som lever i faste forhold gifter seg ikke. Regner man med de kvinnene ser vi en voldsom økning de siste 20 årene av kvinner som ikke tar navnet til den mannen de lever sammen med.

LES OGSÅ: Vil ha likestilling ut av likestillingsplan

– Henger de som gifter seg etter i likestillingen?

– Nei, det vet jeg ikke. Men ofte sier de som tar mannens navn at de ikke ser på navnebytte som noen viktig likestillingsmarkering. Å bytte navn ses nok av mange på som en kjærlighetserklæring, der man vil vise at man er et fellesskap, en familie. Men de kunne like godt tatt kvinnens navn, det ville vært like praktisk. Så det er nok bare tradisjon.

– Hvordan oppsto tradisjonen med at kvinnen tar mannens navn?

– Det begynte i overklassen i byene tidlig på 1800-tallet. Etter hvert ble det vanlig også blant folk flest i byen. Grunnen var at man ville vise at mannen var husets overhode, at kvinnen tilhørte mannen. Fra 1923 ble kvinner lovpålagt å ta sin manns navn når hun giftet seg.

– Når ble det opphevet?

– I 1949. Det var en kvinnesaksdebatt den gangen. Fra 1923 var det unntak for yrkeskvinner, som leger eller kunstnere. Men fra 1949 skjønte man at loven måtte oppheves fordi det begynte å bli så mange yrkesaktive kvinner.

– Hva gjorde de før de tok mannens navn?

– Ofte hadde de ikke etternavn. De få som hadde etternavn i Norge før 1800 beholdt dem hele livet.

– Hva slags forhold har du til ditt eget navn?

– Jeg kunne ikke tenke meg å bytte. Jeg er fra et sted som heter Utne, samme som mitt navn.

Følg oss på Facebook og Twitter!