Ønsker hilsen på gravsteinen

– Jeg har ikke vært borti at noen pårørende har ønsket navnene sine på gravstøtten, men jeg tror at trenden kan komme hit til Norge, sier byråleder i Jølstad Begravelsesbyrå i Oslo, Jarle Skjennum.

Trenden der etterlattes navn er inngravert på gravsteinen er omtalt i en fersk artikkel i den danske avisa Kristeligt Dagblad. Dette er utvikling som er kommet mer og mer de siste 15 årene i Danmark.

– De pårørende spiller en langt større rolle på gravsteinen enn tidligere ved å signalisere relasjonen til den avdøde. Gravsteinen står der for de levende og jeg synes det er en sunn utvikling. Steinen blir et instrument i ­bearbeidelsen av tapet, sier markedssjef i gravsteinsprodusenten Danske Stenhuggerier, Michael Rohde-Petersen, til Kristeligt Dagblad.

LES OGSÅ: – Felles minnelunder må være vakre og verdige

Ikke fristet

På Nordre gravlund i Oslo er Tor Hansen (58) ute med sin tante Ellen Skallerud (88) for å se til hans foreldres grav. De blir ikke fristet av de danske gravferdstrendene.

– Det er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre. Det er altfor mye nytt i dag og mange varianter. Folk får gjøre som de vil, bare de betaler for det, sier Hansen, som ikke tror at dette er noe som vil komme til Norge.

– Det hører ingensteds hjemme. Jeg synes ikke en skal sette navnet sitt på en gravstein så lenge en lever, legger Skallerud til.

– Hvordan synes dere en god gravstein bør være?

– Den skal stå rett og fint og fargen på skriften bør synes. Litt verdighet må det være, mener Hansen.

– Det bør være en pen stein med pen skrift, sier Skallerud.

LES OGSÅ: Kjølerommangel påvirker sorgfase

– Skikker utfordres

Jarle Skjennum sier at han ikke helt kan se hvilket behov det skulle dekke at pårørendes navn settes på gravsteinene.

– Men gravferdsskikkene våre utfordres fordi vi blir mer og mer et globalt samfunn. Folk blir også i økende grad individualistiske og får impulser utenfra, sier han og fortsetter:

– Dette er ikke noe nytt, slik har det vært til alle tider. Men utviklingen går mye fortere nå.

I den danske artikkelen ­uttaler administrerende direktør i Landsforeningen Liv&Død, ­Mogens Balling, at «de pårørendes navn på gravsteinene er et uttrykk for at folk tør å snakke mer om døden».

– Tror du at dette kan være et utslag av at vårt forhold til ­døden er i ferd med å endre seg, Skjennum?

– Jeg tror ikke alle mennesker er like opptatt av at ting må gjøres slik alle andre gjør det. Hvis jeg skal være litt generaliserende tror jeg at den yngre generasjonen stiller flere spørsmål om hvorfor ting gjøres som de gjør. De vil vite om innholdet i ritualene og tradisjonene, sier Skjennum.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Forskjeller

Ifølge Skjennum er det regionale og lokale forskjeller i gravferdstradisjoner i Norge.

– I Nord-Norge er noen dødsannonser utformet slik at selv tidligere avdøde familiemedlemmer er inkludert som etterlatte med et kors bak for å markere at personen er død.

I Oslo er det vanlig at alle blomstene bæres fra kirken og ut i begravelsesbilen etter begravelseshandlingen. I Bergen er det ganske vanlig at alle blomstene blir igjen i kirken, bortsett fra dem som lå oppå kista.

– Det sier noe om at det som virker logisk og naturlig for noen, kan virke fremmed for andre, sier Skjennum.

LES OGSÅ:  Skrev sin egen dødsannonse

Begravelsesagenten mener tradisjon er viktig for nordmenn når de skal begrave sine kjære.

– I møte med viktige, skjellsettende hendelser i livet er folk opptatt av at ting blir gjort verdig og ordentlig. Tradisjon er viktig fordi det handler om trygghet og det kjente. Når vi har hatt en form på gravferden i mange hundre år, så ivaretar det noen allmennpsykologiske behov. Det virker som om det er noen ­elementære behov knyttet til ­døden, sier Skjennum.­