Norrøne­ ideal­ skapte­ ­barske kvinne-helgener

– Kvinner i norrøn tid hadde en sterk stilling og kunne om nødvendig gå inn i mannsroller. Idealet var en kvinne som langt på vei hadde de samme egenskaper som menn. I eddadikt og muntlig tradisjon møter vi valkyrjer og skjoldmøyer som var kvinnelige krigere. Disse norrøne kvinne­idealene virket styrende på hvordan de kvinnelige martyrene i oldkirken ble oppfattet og tolket, sier professor emerita i norrøn filologi, Else Mundal, i et foredrag om Kvinnelige helgener i folks liv.

– Det norrøne kvinneidealet var også med på å forme fremstillingen av hjemlige kvinne-helgener. I fremstillingen av St. Sunniva kan vi se hvordan motiv fra oldkirkens martyrlegender kombineres med hjemlige motiv. Dette preget bildet av våre kvinnelige helgener og gjorde dem ekstra populære, sier Mundal.

Oldkirken

Hun forteller at møtet mellom kristendommen og norrøn kultur fikk konsekvenser for tolkingen og oppfatningen av oldkirkens kvinnelige helgener i Norden – fordi man alltid forstår en ny kultur på bakgrunn av den man har.

– I den hedenske kulturen hadde kvinnelige makter hatt flere funksjoner som var viktige i samfunnet. Da kristendommen kom, representerte den en mannskultur. Men i førkristen tradisjon hadde vi i Norden, som i andre førkristne europeiske religioner, hatt gudinner og kvinnelige vesener som vi kaller diser. Mangelen på kvinnelige guddommer i kristendommen kan ha vært med på å åpne for kulten av kvinnelige helgener.

Martyrdøden

De kvinnelige helgenene i oldkirken var ­modige, og viste sin styrke i møte med de hedenske makthaverne. De fremtrer som uredde, taleføre og intelligente. Den opphavelige funksjonen til skildringene av de kvinnelige martyrenes mot, var å vise hvilken styrke de fikk fra Gud. I Norden ville publikum i skildringene av disse kvinnene også gjenkjenne sitt eget kvinneideal.

– I en islandsk tekst fra 1200-tallet blir en kvinnelig, lokal helgen omtalt som Herrens skjoldmøy. Denne ordbruken viser at man bevisst prøver å knytte den kristne tradisjon til de norrøne kvinneidealene.

Les også: Søker tilbake til vikingtiden

Hellige Birgitta

I senmiddelalderen dukket det opp kvinne-helgener med åpenbaringer, som Jeanne d'Arc og Den hellige Birgitta av Sverige. Birgitta er Sveriges skytshelgen og ble i 1999 også utnevnt som skytshelgen for Europa. Det viser hennes innflytelse helt frem til vår tid.

– Birgitta kom fra de øvre lag i samfunnet, men som kvinne kunne hun likevel ha vansker med å komme til orde i samfunnsdebatten. Man kan alltid spekulere i om hun, og andre kvinner som sa de så syner og hørte Guds stemme, har brukt åpenbaringene fra Gud for å tørre å stå frem – og for å bli hørt. Jeanne d’Arc ble ikke trodd – og brent på bålet, men ble straks dyrket som helgen av sine tilhengere. Birgittas åpenbaringer ble også gjenstand for kritisk debatt, men hun ble trodd, og åpen­baringene godkjent av paven som ekte. Birgitta var en klok og dypt religiøs kvinne som mente Gud hadde gitt henne i oppdrag å være botspredikant.

Les også:

Kritikk

Mundal forteller at Den hellige Birgitta helt uten angst kritiserte både verdslige og kirkelige styringsmakter.

– Kritikken rammet kongen, Magnus II Erikson, hardt. Etter at hun ble enke, reiste Birgitta til Roma i 1349, og ble sjokkert over tilstanden i kirken, noe hun ikke var redd for å påpeke. Paven befant seg da i Avignon, og Birgitta ville ha ham tilbake til Roma. Pave Urban V kom til Roma for å møte henne i 1367, og tre år senere godkjente han klosterreglene som Birgitta sa hun hadde fått diktert av Kristus. På grunn av sitt fromme liv ble hun kanonisert i 1391.

Motvekt

Aristoteles' kvinnesyn preget samtiden. Den greske filosofen forfektet at arvestoffet kom fra faren, mor var bare «rugekasse». Under gunstige forhold utviklet fosteret seg til gutt, under ugunstige til jente. Kvinnen var altså en mislykket mann. Dette synet, som spredte seg i lærde miljø i seinmiddelalderen, bygget opp under den oppfatningen at kvinner var mannen underlegen, særlig på det intellektuelle plan.

– Hele Birgittas liv – den sterke kvinnen som irettesatte menn i de høyeste posisjoner både i stat og kirke, og som ble hørt – var egnet til å danne en motvekt mot dette negative kvinnesynet, forteller professoren.

Mundal mener også Sunniva-kulten er en interessant kilde til kvinnesynet. Denne vokste frem av kulten av et kollektiv, nemlig seljemennene.

– Dette er en kult av helgener som ikke er historiske. I den folkelige tradisjonen, som den kirkelige legenden bygger på, måtte kollektivet få en leder. De som formet tradisjonen kunne ha gitt helgen­kollektivet en mannlig leder, men de valgte en kvinnelig – St. Sunniva. Det sier også noe om kvinners status i Norge i middelalderen, sier Else Mundal.