Norges diskré Kina-politikk

– Jeg vil påstå at Tyskland er enerådende i Europa når det gjelder tøff politikk overfor Kina. Også Storbritannia og Sverige uttrykker seg klart og egenrådig, sier Hans Jørgen Gåsemyr.

Han har bidratt til å skrive rapporten «Political values in Europe-China relations». En rekke sinologer fra ulike land i Europa har skrevet kapitler om sine lands diplomatiske forhold til Kina. Særlig hvorvidt landene tar opp verdispørsmål og menneskerettigheter i møte med kinesiske diplomater.

Norge er aktive, men diskrete

Han peker på at Norges engasjement er mer gjennomsnittlig i Europeisk sammenheng. Men understreker også at Norge har en aktiv, men diskret rolle.

«Norge skiller seg egentlig ikke ut fra andre nordiske og europeiske land i lignende posisjon med tanke på sin Kina-politikk,» skriver han i rapporten.

Gåsemyr, som forsker både for Universitetet i Bergen og NUPI, vedgår at konklusjonen hans kan stride mot mer folkelige oppfatninger av Norges Kinapolitikk, som er at Norge er svært passiv i sin holdning.

– Jeg tror det er fort gjort å miste øye for hvor typisk vår politikk er, særlig med tanke på de menneskerettslige aspektene. I tillegg er det lett å miste øye for hvordan Kina har vokst fram og krever respekt for sine interesser, sier han.

Han viser til at selv om ikke Norge er blant de mest høylydte, så er menneskerettigheter blitt tatt opp i direkte dialog med Kina.

Seks år med isfront

Som en forklaring på Norges noe mindre aktive rolle, trekker han særlig fram den sterke diplomatisk kulden mellom Norge og Kina fra 2010, da Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, til 2016, da regjeringen undertegnet en avtale om normalisering av forholdet. Dette var en periode der Kinas rolle endret seg.

– Seks år er lang tid. Kinas rolle har vokst mye på den tida, sier Gåsemyr.

Formelt menneskerettighetssamarbeid

Selv om avtalen i 2016 la den formelle menneskerettighetsdialogen mellom Norge og Kina død, blir temaet fortsatt diskutert i den formelle politiske konsultasjonsmekanismen. I tillegg finnes det andre samarbeid som blant annet innebærer at Norge får fremme sine politiske verdier. Mye av denne aktiviteten fantes også før Nobelkonflikten.

– Det er et poeng at selv om vi har vært forsiktige, så har vi tatt opp menneskerettigheter i noen av delegasjonsbesøkene, men ikke flagget det høyt, sier Gåsemyr.

Han sier det krever en del diplomatisk arbeid for å få tatt opp slike saker.

– Sånn sett ligner vi på andre land rundt oss, forteller NUPI-forskeren.

Tyskland og Storbritannia roper som vanlig høyest

Gåsemyr er imidlertid tydelig på at selv om Norge er aktive i utenrikspolitikken overfor Kina, er vi ikke nødvendigvis høylytte eller tøffe overfor landet. I rapporten plasseres Norge i gruppa «aktive, men diskrete», sammen med land som Danmark og Nederland. Disse landene har en aktiv politikk på områder som menneskerettigheter og verdier, men flagger ikke høyt på egen hånd når det kommer til slike saker.

Tyskland, Storbritannia og Sverige havner i gruppa «aktive og høylytte», mens flere land i Sør- og Øst-Europa blir meldt inn som mer forsiktige, eller tenderer til å støtte Kinas syn. Gåsemyr sier dette blant annet skyldes landenes størrelse, som betyr at Tyskland og Storbritannia er blant de få europeiske landene som kan slå gjennom på egen hånd.

– Norge er rett og slett et land som retter seg etter hva som er praktisk mulig, sier han.

Outsourcing av utenrikspolitikken

Et av de mer generelle trekkene i den hundre sider lange rapporten er at flere europeiske stater ønsker å «outsource» sitt menneskerettighetsarbeid overfor Kina til EU.

– EU kan markere seg sterkt og ta brodden av Kina. Dermed kan EU-land føle seg mer aktive, uten at de må gjøre så mye på egen hånd, sier Gåsemyr.

Han mener Norge vil merke at vi står utenfor EU etter hvert som politikken og apparatet for å imøtekomme Kina blir tydeligere.