Noen vil helst dø alene

Et kjapt søk på Google med stikkordene «vil dø alene» gir tusenvis av treff. Men ingen av dem handler om noen som ønsker å dø alene. Samtlige handler enten om noen som frykter å dø alene, eller at vi må gjøre alt vi kan for at ingen skal dø slik.

– Da jeg var med å starte Hospice Lovisenberg var tanken slik at ingen verken bør eller skal dø alene. Det var bare sånn det var, uten at man nødvendigvis hadde tenkt så mye gjennom det, forteller Tone Sundal, spesialsykepleier på Hospice Lovisenberg ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Den britiske forskeren Glenys Caswell har nylig gjennomført en studie blant eldre briter om hva de tenker om å dø alene. Resultatet stemte lite overens med det man er vant til å tenke: Svært få av de spurte bekymret seg nemlig for å dø alene. Faktisk var det flere som kunne tenke seg nettopp det.

Det overrasker ikke Sundal.

– Du dør som oftest sånn som du har levd, heter det. For noen er det helt naturlig å dø alene, for det var sånn de levde. Jeg kan godt tenke meg at det er noen som foretrekker og kanskje til og med ønsker å dø alene, sier hun.

LES OGSÅ: Det vi bør si før det er for sent

Normen i samfunnet

«Hun sovnet fredelig inn, med familien rundt seg» er blitt idealet for hva man kan skrive i en dødsannonse. Hva som er en verdig død er blitt diskutert og forsket på i årrekker, og svaret varierer gjerne fra kultur til kultur. Men noen likhetstegn finner man, og særlig dette ene: Ingen skal måtte dø alene.

Men befolkningen blir stadig eldre. Og stadig flere lever som single. Dermed vil stadig flere av dem som dør være mennesker som bor for seg selv. Det vil bli en utfordring for helsevesenet å være tilstede for alle disse, mener Glenys Caswell. Men hun er ikke overbevist om at det nødvendigvis er en ulempe.

– Hjemmesykepleierne i studien min så tilfeller der personer døde først etter at familiemedlemmene hadde forlatt rommet. Sykepleierne trodde at noen mennesker simpelthen ønsker å dø alene. De trodde også at noen har såpass kontroll over dødsøyeblikket at de venter til familien er borte, forteller hun til Vårt Land.

Caswell tror et av problemene er at det er vanskelig for den døende og familien å prate ærlig om døden. Begge er redde for å opprøre den andre, noe som gjør det vanskelig for den døende å si at man vil være alene.

Studien hennes viser at tanken på å dø alene kan være et større problem for de etterlatte enn for den døende. Det kan Tone Sundal også kjenne igjen.

– Når vi skal dø så er det gjerne en tilbaketrekning som skjer, og pårørende kan synes det gjør vondt. Jeg har opplevd tilfeller der pasienten ønsker å skåne familien for akkurat det øyeblikket der man dør.

Sosiale vesener

Caswell mener tanken om å dø sammen med noen har dype røtter.

– Jeg tror den er sosialt og kulturelt forankret, og har utviklet seg over en lang periode slik at vi i dag synes det er så åpenbart at vi ikke en gang stiller spørsmål ved det.

Hun viser til at populærkulturen forteller oss at å dø alene er noe av det verste som kan skje et menneske, og at det samme synet på mange måter støttes opp av helsevesenet og i den offentlige debatten. Men hva er det egentlig som gjør at vi tenker slik?

– Vi er sosiale vesener. Så hvis vi lever rundt andre, gir det også mening å dø rundt andre. Vi vil også forsikre oss om at de vi bryr oss om ikke lider. Kanskje noen av oss frykter å dø og er redde for ikke å selv bli tatt vare på, mener Caswell.

Hun tror det er vanskelig å si at man ønsker å dø alene, men ser tendenser til at døden er noe vi prater stadig mer om. Hun håper det også vil gjøre det enklere å snakke åpent om ønsket om å dø alene.

LES MER: Øver på døden med liksombegravelser

Til bry

De eldre Caswell pratet med var gjerne mer bekymret for å bo på et sykehjem og være avhengig av hjelp, enn de var for å dø alene.

– Det tenker jeg er veldig trist, og det forteller vel dessverre litt om samfunnet vårt og tiden vi lever i. Det er også aktuelt i debatten om aktiv dødshjelp. Det at noen tenker at de heller vil dra til Sveits for å få hjelp til å dø enn å bli avhengig av noen andre. Vi trenger alle noen på et tidspunkt i livet, mener Tone Sundal.

Hun får støtte fra leder i Rådet for sykepleieetikk, Elisabeth Kjølsrud.

– Gjennom et langt liv som sykepleier har jeg sett at mange mennesker er redde for å være til bry. Jeg tenker at hvis noen ønsker å dø alene, så må det respekteres. Men jeg ville først vite hvorfor vedkommende ønsket det, og forsikret meg om at det ikke handlet om å være til bry, sier Kjølsrud.

Verdig død

I 2016 skrev hun en kronikk i Vårt Land om at ingen skal måtte dø alene.

– Etter dette var det faktisk et par sykepleiere som tok kontakt med meg og sa: «Men hva med dem som vil dø alene?». Man må respektere den enkeltes ønsker, men ingen skal behøve å dø alene.

Tone Sundal mener det finnes mange svar på hva som er en verdig død.

– En verdig død for meg er ikke nødvendigvis en verdig død for deg. Men det viktigste er at du blir sett på som den personen du har vært, blir møtt med respekt og får bevare autonomien din, tenker jeg.

Spesialsykepleieren mener samtale og dialog er viktig i møte døden.

– Det ligger mye angst og fortvilelse i det å dø. Både for den døende og for de pårørende. De aller færreste vet nok om dette, og det er her vår jobb som helsepersonell blir så viktig. Vi må åpne opp for disse samtalene om hvordan man ønsker å dø.

LES OGSÅ: Denne likkisten lager du selv