Nå bor biskopene som vanlige folk

– Kulturminnemyndighetene kan selvsagt ikke pålegge prester og biskoper hvor de skal bo. Men ut fra kulturminnefaglige vurderinger kan vi si at disse bygningene har hatt en tydelig posisjon og funksjon i sine lokalsamfunn. Den sammenhengen blir brutt og vanskelig lesbar hvis biskopen bor i en helt ordinær bolig, sier seniorrådgiver Bård Langvandslien i Riksantikvarens kulturminneavdeling til Vårt Land.

LES MER: Slkk bor topplederne i Den norske kirke

Symboltunge boliger

Historisk har biskopsboligene vært symboltunge eiendommer i de elleve norske stiftsbyene. Flere bispegårder er lokale signalbygg, slik som i Oslo, Fredrikstad – og fram til nå også i Stavanger.

Men de siste årene har flere av biskopene ønsket å bytte ut de store, ofte tungdrevne boligene med mindre hus eller leiligheter.

Som den første i dagens bispekollegium har biskop Olav Øygard nå kjøpt privat hus i Tromsø.

[ LES MER OM BOPLIKTEN HER ]

Måtte flytte

1. september 2015 ble bopliktordninger for prester og biskoper i Den norske kirke opphevet. De som ønsker å bli boende i presteboligen kan gjøre det, men vil da bli fordelsbeskattet for differansen mellom dagens subsidierte husleie på 3.785 kroner og markedsleie.

For prester og biskoper i store boliger i attraktive områder vil ikke økningen i årslønn på om lag 50.000 kroner kompensere for den økte skatten.

– Det skal lite fantasi til for å finne ut at det blir en svært høy markedsleie for bispeboligen. Hadde jeg hatt en reell mulighet for å bli boende, ville jeg selvsagt det, sa biskop Erling Pettersen da han i sommer bestemte seg for å flytte til en leid leilighet i Stavanger.

LES MER: – Det setter spor i deg å vokse opp på et slikt sted, sier prest

– Nå kan vi gjøre som vi vil

Da Olav Øygard ble tilsatt som biskop i Nord-Hålogaland i 2014, hadde han privatbolig i Alta. Opplysningsvesenets fond (OVF) spurte biskopen om boligønske i Tromsø, og det endte med at det ble anskaffet en 140 kvadratmeter stor leilighet.

– Men når boplikten er opphevet, kan vi gjøre som vi vil. Nå har kona mi og jeg bestemt at vi vil bo i eget hus, sier Øygard til Vårt Land.

– Ville økningen i boutgifter blitt stor dersom dere fortsatt skulle bo i tjenesteboligen?

– Det er mange måter å regne på, og jeg har sant å si ikke regnet på hva som ville lønt seg økonomisk. Men vi har konkludert med at det ikke er tjenlig for oss å bo i tjenestebolig, også med tanke på tiden etter pensjonering. Å kjøpe eget hus passer oss utmerket, og det er helt greit for tjenesten. Huset skal være stort nok til at vi kan ha små-representasjon der. I tillegg har vi stuer på bispedømmekontoret til slike samlinger, svarer Olav Øygard.

Riksantikvaren er opptatt av at preste- og bispegårder skal bli vernet gjennom bruk, understreker seniorrådgiver Bård Langvandslien hos Riksantikvaren.

– Hva synes du om at Den norske kirke nå like gjerne lar biskoper bo i blokkleiligheter som i særegne bispegårder?

– Kirken selv er nærmest til å påvirke hvor deres ansatte skal bo. Vi kan uttale oss og synse om at det er uheldig når preste- og bispeboliger blir fraflyttet, men Riksantikvaren har verken ønske om eller lovhjemmel til å gripe inn. Likevel kan vi ønske at flest mulig ser verdien av å bruke disse flotte bygningene, om ikke til bolig, så til andre passende formål som er godt forenlige med kulturminneverdiene de representerer, svarer han.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Verneverdige bygninger

Langvandslien peker på at bispeboligene, som presteboligene, i mange tilfeller har vært viktige historiske bygninger som har syntes i landskapene og ofte vært samlingspunkter i lokalsamfunn.

– Historisk har prest og biskop ofte hatt en sentral posisjon i samfunnet. Hans rolle var betydningsfull ikke bare som kirkens mann, men også som Kongens mann ute i samfunnet. Prester og biskoper var mektige personer med stor innflytelse og ofte god økonomi. Og deres boliger gjenspeilte alle disse forholdene. Arkitektonisk har disse bygningene i mange tilfeller en utforming som gjør dem verneverdige, påpeker Langvandslien.