Mener sjelesorgen står i et veiskille

At Gud defineres ut av kulturen og menneskers liv, rammer i høy grad også sjelesorgen, mener Tor Johan S. Grevbo, tidligere professor i sjelesorg i København og Oslo, nå pensjonist. Han viser til lørdagens hovedsak i Vårt Land som omtalte at når Gud defineres ut av kulturen og menneskers liv, kommer prestasjonspresset, terapikulturen og selvopptattheten inn for fullt.

– Dette er en analyse som treffer godt, sier Grevbo.

I et innlegg i Vårt Land femte juni skriver Grevbo om det han kaller en mistilpasset sjelesorg.

Tett på psykologien

Grevbo mener at sjelesorgen har vært opptatt av å få anerkjennelse i samfunnet og kulturen, og at den ikke skal moralisere. Dermed har de mer guddommelige perspektivene havnet i skyggen og gjort mange sjelesørgere forsiktige med å snakke om Gud eller ha et perspektiv der Gud er mer enn en hyggelig sosialpedagog.

– Nå varierer dette selvsagt, men hvis vi ser litt stort på sjelesorgen, mener jeg den har lagt seg såpass tett opp til psykoterapien at den har mistet mye av sin egenart og er tilbakeholden med å ta i bruk sine egne virkemidler og sitt eget grunnlag, sier Grevbo.

Noe av bakgrunnen er ifølge Grevbo at pionerer innenfor sjelesorgfaget var preget av en snever og autoritær form for kristendom, som de selv ble hjulpet ut av, og at det har satt sitt preg på sjelesorgens vei videre.

Men noe kan være i ferd med å snu. For eksempel hadde den tyske foreningen for pastoralpsykologi i fjor som hovedtema for sin årskonferanse: «Talen om Gud».

– Vi befinner oss i et tidsskille der man nå begynner å stille en del spørsmål som man før bare la i en skuff. Det kan gjelde sånne ting som at sjelesorgen ikke bare skal trøste og støtte, men også må kunne utfordre og på den måten også trekke inn elementer som i første øyeblikk ikke smaker så godt, sier Grevbo.

Glemte kilder

Torsdag lanserer Grevbo sin nye bok Sjelesorgens vei. Der ønsker han å peke på glemte kilder i sjelesorgen, ikke minst fra teologien. Han møter rett som det er folk som ønsker å snakke med en sjelesørger om tro og tvil, men som forteller at det endte med en samtale om problemer i barndommen som de egentlig følte seg ferdige med.

Noe av det Grevbo mener sjelesorgen og kirken kan gi, er en kraft som også finnes i svakhet og nederlag, og også et mer realistisk syn på livet.

– Det er ikke en kroppsbygningsteologi. Sjelesorgen kan si at det er mulig å eie en fred som går over all forstand, som kan holde en oppe i veldig tunge stunder og nederlag. I tillegg kommer den kraften som ligger i selve det evangeliske budskapet om at Gud tar imot oss av bare nåde uten vår fortjeneste. Ikke fordi vi lukker øynene for svakhet og synd som er en del av livene våre, men fordi vi bringer det frem til den kilden som venter på oss også med alt dette, og tar imot oss med åpne armer, sier han.

Nytt språk

Gry Espedal, doktorgradsstipendiat ved VID vitenskapelig høgskole, mener at sjelesorgen trenger å finne nye måter å snakke om Gud på og bruke andre innfallsvinkler.

– Jeg tror absolutt vi trenger en fornyelse innenfor sjelesorgfeltet. Vi trenger å finne nye uttrykk for religion i våre liv, sier Espedal.

Hun viser også til en spørreundersøkelse som har sett på hva folk forbinder med «sjelesorg», der det kommer fram at både prester og diakoner har ulike oppfatninger av hva slags samtaler som er sjelesorg og hva som er andre typer samtaler. Espedal har selv skrevet bok om løsningsfokusert sjelesorg.

– Det finnes andre måter å jobbe med det religiøse på som ikke har vært så framtredende i Norge. Det kan handle om å stille spørsmål som i stor grad får fram menneskers tro og hvordan de kan leve med den i praksis, sier hun.