Mener kirken har «miljøvegring»

På Verdens miljødag førstkommende tirsdag arrangerer Borg Bispedømme Bike in-guds- tjeneste i Domkirkeparken i Fredrikstad. Biskop Atle Sommerfeldt, som deltar i guds­- t­jenesten, sier at arrangementet først og fremst er en protest mot likegyldighet til klima-­endringene.

– Kirken må protestere mot slepphendte og handlingslammede politikere, sier han, og nevner USAs vingling overfor Paris-avtalen som et eksempel, sier han, og legger til at «her må kirken være en klar motvekt som en viktig aktør i klimaspørs­målet, både gjennom bønn og arbeid».

Sommerfeldt sier at det i Borg bispedømme er stort engasjement for «Vår grønne menighet» prosjektet, som skal skape ­bevissthet og hjelpe menigheter i Den norske kirke til å se kritisk på utslipp fra egen virksomhet.

«Kirken famler.»

Sindre Stranden Tollefsen, kommunikasjonssjef i Framtiden i våre hender, er ikke imponert over Sommerfeldts klimatydelighet.

– Den norske kirke har vært nølende med å ta konkrete ­politiske standpunkt i klimaspørsmål de siste årene. Arrangementer som «bike-in-guds­tjenester» blir vilkårlige og ­mangelfulle i møte med klimaspørsmålet, sier han.

Stranden Tollefsen mener ­kirken «vegrer seg for å være tydelig i overordnede politiske spørsmål og heller fokuserer på enkeltmenneskers mulighet til å ta gode klimaetiske valg».

– Det er enklere å oppfordre folk til å sykle til jobben enn å gå inn for total stopp av utvinning av olje og gass på norsk sokkel, sier han, og legger til at han «savner Den norske kirkes stemme i klimadebatten».

– For noen år tilbake var ­kirken sentral som en motvekt i klimaspørsmålet. Tidligere ­biskop Tor Berger Jørgensen ­bidro til stansen av konsekvensutredningen i Lofoten, Vester­ålen og Senja, mens biskop emeritus Erling Pettersen har hatt en betydningsfull rolle i olje­debatten i Stavanger, sier han, og ­etterlyser «klimaarvtagere» i det nåværende ­bispekollegiet.

– Det norske folk trenger å vite hva kirken egentlig mener i ­klimaspørsmål.

Ikke kompetanse

Lars Kolbeinstveit, politisk rådgiver i tankesmien Civita, mener kirken ikke bør ta tydelige politiske standpunkt i klimaspørsmålet.

– Det har de rett og slett ikke kompetansen til, fastslår han.

Kolbeinstveit understreker at det ikke er politisk enighet om hvilke tiltak som best vil kunne­ motvirke klimaendringene globalt. Han mener det derfor var problematisk at Den norske ­kirke protesterte mot oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja i 2009.

– Det er absolutt ikke sikkert at statlige og nasjonale løsninger er veien å gå i klimaspørsmålet. Når kirken støtte konkrete tiltak fremstår den som politisert.

– Er det ikke like politisk å ­avvise konkrete politiske løsninger i miljøsaker, som du 
gjør?

– Nei, det synes jeg blir litt søkt. Men hvis en likevel skal ta politisk standpunkt er formen av betydning. Å antyde at motparten ikke bryr seg er uheldig. Det ser vi kanskje særlig tendenser til diskusjoner om klima eller innvandring.

Farlig ensidighet

Kolbeinstveit mener det er uproblematisk dersom kirken har en mer generell miljøprofil som vektlegger forvalteransvaret overfor skaperverket. Det er de konkrete, politiske sakene han mener den bør unngå.

– Bør Den norske kirke være helt upolitisk?

– Skillet mellom religion og politikk er viktig, men også litt flytende. Kirken har politiske standpunkt i samlivs, abort og fattigdomsspørsmål og klima er ikke prinsipielt forskjellig fra disse. Problemene melder seg imidlertid når kirken har en ensidig politisk profil, slik tilfellet har vært for klimaet. Det er en fare for at kirken virker splittende hvis den bruker sin moralske autoritet til å støtte bestemte politiske syn på klimatiltak, sier han.

nyhet@vl.no