Mener flyktninger møtes med ‘religiøs analfabetisme’

– Vi har underkommunisert hva diakoni egentlig er. Det handler ikke om flest mulig konvertitter, men at vi har mer kompetanse på å se på troen som en ressurs, og ikke en begrensing, sier seniorrådgiver i Kirkerådet, Sigrid Flaata.

Kirkerådet har kartlagt menighetenes innsats under den store flyktningstrømmen i 2015 og 2016. Et funn var at dersom menighetene hadde diakon, var det mer sannsynlig at den hadde et tilbud rettet mot flyktinger og asylsøkere.

Menighetene som var aktive i dette arbeidet ga uttrykk for at det var avgjørende å samarbeide med andre aktører. Men de gav også tilbakemelding om at slikt samarbeid ikke alltid var like enkelt.

– Man møter på varierende grader av religiøs analfabetisme i det offentlige, der kompetansen på tro og livssyn kan være lav, og skepsisen høy, sier Flaata.

Todelt

Vebjørn Horsfjord, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og forfatter av boken Religion i praksis, har ikke selv vært involvert i kartleggingen, men kjenner godt til utfordringen. Han mener problemstillingen er todelt:

– Det handler både om mottaksapparatets manglende kunnskap om mangfoldet av flyktningenes religiøse behov, og om manglende kjennskap til hva kirken og diakonien faktisk kan bidra med. Kirken og mange innen diakoni har blikket for det interne mangfoldet, men det er likevel ingen automatikk i at man har forståelse for all religiøsitet bare fordi man selv er troende, sier Horsfjord.

Han har for eksempel forståelse for at en mottaksleder ikke ser variasjoner innen trosretningene, og heller ikke ønsker å legge til rette for ethvert trossamfunn på mottaket.

– Men fordi det offentlige kan ha en tendens til å skjære all religion over én kam, risikerer man at fordi en er redd noen typer praksis, så utelukker man alle, sier han.

Stephanie Dietrich, professor i diakoni ved VID Vitenskapelige høgskole, forteller at de som har flyktet fra religiøs undertrykking, ikke nødvendigvis ønsker å gå rett inn i en ny, religiøs sammenheng.

Men hun understreker at når kirken opptrer som en relevant og troverdig aktør, så er det mange som lytter til den og ønsker å samarbeide med den.

– Da er det er viktig å synliggjøre hva diakonien faktisk kan bidra med. Det handler om tydelig kommunikasjon fra kirkens side. Vi har nok et lite stykke vei å gå, sier hun.

Ifølge Dietrich viser også internasjonal forskning at inkompetanse og kunnskapsløshet om diakoni ofte er til hinder for at nyttig kompetanse tas i bruk.

LES OGSÅ: Kirken har tatt seg av tusenvis av flyktninger

Ressurs

Flaata mener kirken ikke har vært tydelig nok på hvordan den kan være en ressurs i mottaksarbeidet. Hun understreker at det ikke ligger en skjult agenda bak menighetenes engasjement.

– Integreringsarbeidet er en viktig del av kirkens oppdrag. De negative tingene man opplever på flukt, og de erfaringene man gjør seg, påvirker ofte troen. Da trenger man ofte å snakke om det – uavhengig av trosretning. Der tenker jeg at kirken kan bidra som god samtalepartner og hjelpe mennesker inn i fellesskap i kirken, eller andre trossamfunn, sier Flaata.

Hun mener at mange flyktninger opplever troen som det eneste stabile i livet.

– Når de har forlatt alt og mistet identiteten knyttet til jobb, utdanning, økonomi, og er redusert til ingenting, da viser det seg at mange opplever troen som det eneste konstante som de kan ha med seg på reisen.

Dette gjelder også flyktninger som ikke nødvendigvis var religiøst praktiserende tidligere.

– Ofte blir man faktisk mer praktiserende ved ankomst – og det blir en ressurs – både som en praktisk og en identitetsmessig sak, fortsetter hun.