Kunst

Mellom fasten og festen

Nå gjelder det virkelig å hive innpå.

Se på dette maleriet av Peter Brueghel. Vi er i slutten av karnevalstiden, på midten av 1500-tallet. Til venstre i bildet er det full fest, til høyre forbereder de gudelige seg på de stille dagene. Sammen med Hieronymus Bosch er Peter Brueghel det groteske maleriets mester.

Se den feite mannen foran til venstre. Han sitter overskrevs på et vinfat med en kjøttgryte på hodet og svinekjøtt på spidd, omgitt av musikere og løsslupne mennesker med masker. Hans motsats foran til høyre er en radmager mann i en kirkestol, med to sild på en fjøl (fisk er jo fastemat). Det er ikke godt å se hvem som er mest karikerte, de festende eller de fastende? Så heter da også maleriet Kampen mellom karneval og faste.

En bolle

Det er ikke mye igjen av hverken karneval eller faste her oppe i vår post-protestantiske kultur. «Det er en svakhet ved vårt moderne rastløse liv at vi gjør så liten forskjell på de forskjellige tider av året. Vår livsførsel arter seg så lik hele året igjennom», skrev Vera Molland i klassikeren Helg og høytid i hjemmet (1959). «I gamle dager var det annerledes. Da hadde året en fastere rytme ...»

Men i morgen vet vi i alle fall at det både er morsdag og fastelavnssøndag. En dobbel mulighet til å få seg en bolle, med andre ord. Ordet fastelavn stammer «fra middelnedertysk vastelavent, grunnbetydning 'kvelden før fasten'». Det kan vi nå lese i Det Norske Akademis flotte ordbok på nett, lansert for få uker siden.

LES OGSÅ: Fasten er kun meningsfull dersom den rydder plass til kjærligheten, skriver Jostein Ørum.

Oppladning

Fastelavn og karneval er fest og fråtsing. Men fråtsingen er ikke formålsløs. Den har en hensikt, som mental forberedelse og fysisk oppladning til 40 dagers fastetid. Først søndagen, deretter blåmandag og feitetirsdag. På askeonsdag er festen definitivt over.

Alle disse festdagene slås sammen til karneval i katolske land, og det starter gjerne noen dager før fastelavn. I ulike deler av Tyskland kalles karnevalet Fasching, Fastnacht eller Karneval. I Venezia, New Orleans og Rio de Janeiro har de festet lenge allerede. Og i sekulære Nice i Sør-Frankrike varer karnevalet langt inn i fastetiden, i år helt til 3. mars.

Sikkerhetsventil

Fra middelalderen var karnevalstiden en uke hvor rollene snus, der tjeneren var herre og herren tjener, og hvor lekfolket fikk gjøre narr av prestene. Alt sammen på liksom, så klart, men likevel en sosial sikkerhetsventil i 
hierarkiske samfunn. Vil du oppleve denne burleske og grovkornede stemningen i litteraturen, må du lese Erik Ringens glimrende oversettelser av Francois Rabelais’ romaner om kjempen Pantagruel. Rabelais ble født i 1483, samme år som Luther, og hans uanstendige figurer er «gjennomsyret av karnevalsatmosfære», skriver språkfilosofen Mikhail Bakhtin.

Mens vi, hvis vi skal være litt gærne, må nøye oss med å gi hverandre en omgang juling med bjørkeriset. Fastelavnsriset var opprinnelig et førkristent ritual. De nyutsprungne bjørkeknoppene signaliserer fruktbarhet, og både unge piker og husdyr av hunkjønn fikk seg en dask for å sikre slektens gang. I senere tid fikk barna lov å rise foreldrene på gøy, eller de ugifte jentene gjøv løs på ungkarene med riset på morgenen. Herfra har vi uttrykket å bli «tatt på senga».

LES OGSÅ: Prest mener Facebook-faste er irrelevant

Kjøttforbud

Mandag er blåmandag. Ikke så rart, etter man har spist og drukket i flere dager. Med tiden har betegnelsen gått over til å bety en dag man holder seg hjemme fra jobben etter en rangel. Navnet har dagen opprinnelig etter alterets blå duk i kirkene. Snart skifter fargen til lilla, som er fastens farge.

Feitetirsdag er den siste kvelden før fasten. Nå gjelder det virkelig å hive innpå. I England heter den Pancake Tuesday, i Frankrike Mardi Gras. Allerede i morgen søndag feires «Promenade du Boeuf Gras» i Paris, paraden for den feite oksen, en eldgammel tradisjon der en okse ledes gjennom den franske hovedstaden for å minne om at det snart blir forbudt å spise kjøtt. Ordet karneval stammer fra latinske carnelevare, som betyr farvel til kjøttet.

I Sverige heter feitetirsdag «fettisdagen,» da går det «fastlagsbullar» eller «semla», boller ikke ulike våre norske fastelavnsboller. Men i tillegg til krem fyller svenskene på med mandelmasse eller ren marsipan.

LES OGSÅ: Uten vin, ingen nattverd, og uten nattverd, ingen gudstjeneste.

Kraft og vin

Hva skal vi spise? Søndag har jeg middagsgjester, og da blir det rødt kjøtt. Storfe. Men ikke biff, det må være langtidskokt kjøtt i kraft og vin. Jeg går for den norditalienske klassikeren ossobuco: Skiver av kalveskank, med ben, kokt langsomt og lenge i kraft, hakkede tomater, hvitvin (ikke rød!) sammen med «soffritto», denne finhakkede blandingen av stangselleri, gulrøtter og løk som går under navnet «den hellige treenighet» i italiensk kokekunst.

På toppen strør jeg «gremolata», et dryss av finhakket sitronskall, persille og fersk hvitløk. I glasset en saftig Barbera, gjerne fra Massolino eller Fennochio, en rødvin det er farlig lett å fråtse i. Og når det deilige fettet fra margbena blander seg med syren fra sausen, er det bare å slafse i seg kjøttet og nyte festen så lenge den varer. Den tar tidsnok slutt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst