Nyheter

Marxisten Castro fant tonen med tre paver

Fidel Castro var revolusjonslederen som stengte kirker, erklærte Cuba ateistisk og avlyste julehøytiden. Men Castro gikk også på katolsk skole, kunne sin Bibel og møtte tre paver.

Søndag stedes Castro til hvile i en seremoni på gravlunden Santa Ifigenia i byen Santiago de Cuba. Det er ikke kjent om det blir en rent sekulær begravelse, eller om den også vil inkludere kirkelige ritualer.

For noen år siden ble det spekulert i om Castro ville finne tilbake til barnetroen. Noen slik erklæring kom aldri, men de siste tiårene av sitt 90-årige liv myknet Castro og stilte seg mer positiv til trosutøvelse og kristendommens betydning.

Katolske skoler

Kanskje er det ikke så rart at den katolsk døpte Castro på et vis fant tilbake til kirken. Bare åtte år gammel ble han av sin dypt religiøse mor og godseier-far sendt på den kristne internatskolen Hemanos de Salle. Deretter ble Fidel som tiåring i 1938 sendt til jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba, og i 1942 til en annen jesuittskole, Colegio de Belén i Havanna.

I intervjuboken Castro. Mitt liv av Ignacio Ramonet fra 2006, siterer Castro flittig fra bibelhistorien for å understreke ulike poenger, og forteller med nostalgisk varme om sin katolske skolegang, som hver dag startet med messe.

– Det var mennesker jeg ble godt kjent med, fremfor alt jesuittene, som jeg gikk hos i mer enn syv år. De var karakterfaste og velutdannede. Prestene hevet ikke lønn. De levde svært spartansk. De var strenge, selvoppofrende og arbeidsomme. De var meg til stor velsignelse, det må jeg virkelig si, for de stimulerte min naturglede, forteller Castro.

Han roser jesuittenes verdighet, ærlighet, retteferdighetssans, mot og offervilje: «Jeg mener at min karakter, som til dels er medfødt, også ble smidd der av jesuittene».

KOMMENTAR: Etter mange tunge år opplever de kristne på Cuba at de nå har «90 ­prosent frihet». Kanskje ikke langt fra tilstanden i Norge.

Kirken motstander

Latin-Amerika var preget av diktaturer, der en innflytelsesrik, katolsk kirke ofte stod på undertrykkernes side. Den unge, revolusjonære Fidel Castro opplevde kirken som en motstander, men skrev fra fengsel i 1953 trøstende om livets betydning utover det jordiske i et brev til faren til en fallen kamerat: «Gud er den fremste ideen på godhet og rettferdighet».

Fengslingen skjedde etter at Castro ble nektet å stille som presidentkandidat, på grunn av sine radikale standpunkter. For å velte Batistas kuppregime organiserte Castro et nettverk som planla å angripe militærforlegninger, men angrepet ble en fiasko.

Castro og broren Raúl – dagens kubanske leder – var blant de arresterte, men i motsetning til 56 andre som ble henrettet, unngikk brødrene dødsstraff. Under rettssaken holdt Castro sin berømte, fire timer lange tale: Historien vil frikjenne meg. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble i stedet idømt lange fengselsstraffer.

Forfulgte kirken

Som statssjef etter den cubanske revolusjonen i 1959 gikk Castro til frontalangrep på den katolske kirke, som hadde fordømt både revolusjonen og kommunismen. Gudstjenester og andre kirkelige aktiviteter ble bannlyst, prester ble fengslet og utvist, kirkeeiendommer beslaglagt og mer enn 400 katolske skoler stengt.

I 1962 plasserte Vatikanet – som i 1949 hadde ekskommunisert alle katolikker som var involvert i kommunistgrupper – Fidel Castro på listen over de som var utvist fra kirken.

14 år senere, i 1976, vedtok Cuba en grunnlov som erklærte landet som en ateistisk stat. Da kommunismen og Sovjetunionen kollapset, ble i 1991 den kubanske grunnloven endret og betegnelsen ateistisk stat erstattet av sekulær. Samtidig tillot kommunistpartiet troende å bli medlemmer, og det religiøse livet på Cuba fikk en ny vår.

LES OGSÅ: Her har oljekrisen ført til en kø av kvinner som vil sterilisere seg

Feltprest i geriljaen.

I intervjuboken Castro. Mitt liv forteller den da 80 år gamle Castro at geriljabevegelsen hans i Siearra Maestra holdt seg med en katolsk feltprest. Et av slagordene fra revolusjonstiden var «Den som forråder de fattige, forråder Kristus».

Selv bar Castro på den tiden et lite kors på jakkeslaget på uniformen. I boken er han nøye med å understreke at ingen prester ble drept av regimet etter at kommunistene tok makten.

Castro snakker flere steder varmt om idealene til Jesus, men kritiserer kirkens manglende historiske støtte til de fattige og undertykte, «som et redskap for dominans, utnyttelse og undertrykking gjennom århundrer».

Kritisk er han også til den katolske kirkes kvinnesyn, men vil han be kirken rette på dette? «Egentlig vil jeg hverken be om at den forandrer noe eller retter på noe som har med tro å gjøre», sier Castro i Mitt liv, men legger til:

– Jeg mener at med den klokskapen en to tusen år gammel institusjon burde inneha, så kunne den bidra til å underbygge kvinnens likestilling.

Besøkte Vatikanet.

Etter hvert fant Castro og Vatikanet en slags gjensidig kritisk forståelse. I 1985 tok han imot en delegasjon amerikanske biskoper, og lovpriste da kristne verdier som offervilje, måtehold og ydmykhet.

I 1996 fant den kubanske lederen noe uventet tonen med den svært kommunistkritiske pave Johannes Paul II, under et møte i Vatikanet. To år senere dro den polskfødte paven til Havanna og kom med kritiske merknader om menneskerettigheter og manglende frihet på Cuba, men besøket myknet ytterligere opp et anstrengt forhold. Like etter, i desember 1998, ble julefeiringen gjeninnført som høytid på Cuba.

– Hvil i fred, du utrettelige forkjemper for vennskap mellom folk, krigens fiende og de fattiges venn, skrev en berørt Castro i minneprotokollen da pave Johannes Paul II døde i 2005.

LES OGSÅ: Kirkekysset med historiske konsekvenser

Flere pavemøter.

Senere hadde Castro, etter å ha avgitt makten til broren Raúl, møter med både pave Benedikt og pave Frans. Også det ble forsonlige møter, der Castro dessuten kunne gi som gave den noe uventede bestselgeren «Fidel og religion».

Boken fra 1985 på over 350 sider solgte i 1,3 millioner eksemplarer på Cuba, og er basert på intervjuer over 23 timer med den brasilianske presten Frei Betto.

Betto er en frigjøringsteolog som langt på vei deler Castros radikale syn på kirkens samfunnsrolle – en venstreaktivistisk teologi som de siste tiårene har fått betydelig innvirkning på sosial utjevning i mange land i Latin-Amerika.

– Hvis folk vil kalle meg kristen, ikke ut fra et religiøst standpunkt, men ut fra en sosial visjon, så kan jeg erklære meg som kristen, sier Castro i boken.

LES OGSÅ: Misnøye tegner et nytt politisk kart i verden

Lang reise.

På et vis gikk han hele veien, fra dåp og barnlig kristentro, via tvilen, til å slutte seg til Marx sin kommunistiske lære og avvisning av religion som opium for folket, før det endte i mer forsonende toner.

Som aldrende mann kom Castro stadig tilbake til det kristne budskapet som et ideal for rettferdighet, men uten noen gang å ta selvkritikk på den massive trosforfølgelsen han i mange tiår gjennomførte som Cubas diktator. I stedet ble Jesus fremhevet som et sosialistisk forbilde:

– Kristus valgte ikke de rike til å fremme sitt budskap; han valgte 12 fattige og enkle arbeidere – altså valgte han sin tids proletariat. Noen ganger når jeg har vist til Kristus sine mirakler har jeg sagt: Vel, Kristus mangedoblet fiskene og brødene for å mette folket. Det er nettopp det vi ønsker å gjøre med revolusjonen og sosialismen.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter