Må ­velge den smale stien selv

– Det beste barnet ditt vet er stemmen din, så det er bare å kjøre på!

De unge mødrene som er samlet på babysang i Frogner menighet tar utfordringen og synger ut om å «klappe i hendene, klappe tennene, finne knærne og finne tærne». I sang nummer to dukker Gud opp i sin aller mildeste form, i «Vi tar hverandres hender». Så går det slag i salg.

– Selv ble jeg døpt og konfirmert, fordi det var jo det man skulle, sier Ida Bjørgen. Datteren Una ligger på den myke blå gummimatten foran henne.

– Jeg vil nok at hun skal finne mer ut av slike ting selv. I oppdragelsen vil jeg uansett lære henne om verdier og hva som er rett og galt, sier Bjørgen.

For foreldre og barn er ­babysang et kjærkomment ­møtepunkt i barselpermisjonen. For kirken er det en ­mulighet til å servere små drypp av det kristne budskapet, men først og fremst vise seg som et sted hvor alle er velkomne.

Fem måneder gamle ­Solveig er av de aller yngste, og er mer interessert i mammaen sin ­Marie, enn i de andre barna. Denne uken skal hun døpes.

– Hva vil du si når Solveig blir større og for eksempel lurer på hva som skjer når man dør?

– Jeg synes det er litt vanskelig, sier Marie Irgens.

– Men jeg tenker at det er fint om man da kan åpne for en diskusjon hvor også barna kan komme med innspill. Da hunden til foreldrene mine døde, var det vanskelig for store-­søsteren til Solveig. Da leste jeg litt på nettet og kom fram til at det i hvert fall er viktig å være konkret og direkte, og ikke dekke over det.

LES OGSÅ: Kristen ungdom får færre fasitsvar om sex

Svekket hegemoni

I 1960 ble 97 prosent av alle nyfødte døpt. I fjor hadde andelen sunket til 56 prosent. Selv om ­dåpen for mange er mest en kulturell handling, kan nedgangen ses i sammenheng med at troen har blitt en mindre viktig del av oppdragelsen de seneste tiårene. Mens foreldre i etterkrigstida gjerne ville oppdra gode kristne, ønsker moderne foreldre oftere å oppdra åpne og undrende barn, selv om mange nok håper barna vil finne fram til de samme konklusjonene som dem selv.

– Dagens foreldre har en ­demokratisk tilnærming til alt som har med oppdragelse å ­gjøre, og de tar ofte barna med på å ta avgjørelser. Dessuten vokste dagens foreldre opp i en tid hvor religionen ikke hadde stor plass i det offentlige rom, noe som har gjort at de selv er tilbakeholdne med å snakke om tro, sier den danske forskeren Suzette Munksgaard til Kristeligt Dagblad.

Når religiøse foreldre i dag ikke vil «prakke» troen på barna sine, er det en motreaksjon på etterkrigstidens svart-hvitt-tilnærming, mener ­Carsten Hjorth Jensen, som ­leder Kristent Pædagogisk Institut i ­Danmark.

– Men nå har vi gått i den ­andre grøfta. Jeg møter ofte foreldre som er engstelige for å påvirke barna sine, sier han til Kristeligt Dagblad.

Han forteller at han møter aktivt kristne foreldre som ikke vil sende barna sine i søndagsskolen, hvis ikke barna selv har gitt aktivt uttrykk for at de ­ønsker det.

– Det er bra foreldrene viser respekt for barnas trosliv, men i dag legger de for store spørsmål over på barnas skuldre. Unge barn skal ikke måtte stå alene med spørsmål om tro, men ha et større fellesskap å lene seg på.

LES OGSÅ: - Amerikansk trosopplæring formidler skjevt menneskesyn

Barn får ansvar

Ida ­Marie Høeg har skrevet en rekke forskningsartikler om foreldre, barn og religion. Hun har sett en tydelig dreining fra kunnskapsformidling til mer åpen diskusjon mellom barn og voksne om tro og tvil. Men hun er ikke enig med sine danske kollegaer i at dagens foreldre er tilbakeholdne når det gjelder å snakke om religion med barn.

– Tvert imot vil jeg si at foreldre ikke er engstelige for å fortelle barna sine hvor de står, fra barna er ganske små. Denne åpenheten gir også rom for å snakke om tvil, og om de spørsmålene en selv mener troen ikke gir gode svar på. Det er en åpen religionsskepsis også hos de troende, sier Høeg, som er professor i religionssosiologi ved Høgskolen i Agder.

Høeg tror denne dreiningen – fra bastante svar til åpen undring - i stor grad skyldes at samfunnets syn på både religion og barn har endret seg.

– Nå ser voksne på barn som kompetente mennesker, som er er i stand til å gjøre seg refleksjoner, som foreldre ikke bare kan formidle til, men også diskutere med. Det gir barnet større spillerom, men også større ansvar enn i gamle dager.

– Kan det bli mye å bære for små barn?

–Det kan være en byrde. Det er den negative siden av det å involvere barn og starte refleksjonsprosessen fra ung alder. Det som er positivt er at livssynet ikke bare blir overført til barna, men at de i større grad også kan forstå det og gjøre det til sitt eget, sier Høeg, som mener utviklingen også speiles av at mange trossamfunn involverer barna i stadig større grad. Ett eksempel er barnenattverd i Den norske kirke, et annet er Baptistsamfunnet – hvor «voksendåpen» nå gis til barn helt ned i 8-10-årsalderen.

Babysang

Små barn har liten tålmodighet, så etter en halvtime er babysangen på Frogner slutt. Men mødrene – og én enkelt pappa som har kommet sigende etter hvert – spiser noen brødskiver mens de bygger opp mot til å begi seg ut på de glatte fortauene.

– Det er klart at de eksistensielle spørsmålene kan bli store for små barn, sier Ida Bjørgen.

– Men det jeg kan gjøre er å veilede barna om at kirken er en fin plass å gå. En plass hvor jeg har følt meg hjemme. Selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg tror, ser jeg den som en viktig del av verdigrunnlaget vårt.

– Når blir den kristne forkynnelsen for bastant for deg?

– Da Una ble døpt fikk hun en diktbok, hvor ett av diktene handlet om at Gud er vår far og at vi er ingenting uten ham. For meg ble det for gammeldags og bastant, og jeg synes ikke det hører hjemme i en barnebok. Jeg kjente at det der syntes jeg ikke noe om.

LES OGSÅ: - Voksne sensurerer Bibelen for barna

Den gylne middelvei

­Elisabeth Tveito Johnsen, førsteamanuensis ved Teologisk fakultet i Oslo, tror dagens ­dialogbaserte tilnærming kan gi barn et mer robust religiøst fundament.

– Før satt de voksne på svarene. Det kunne gi barn et bilde av troen som en pakke de ­måtte godta eller forkaste – og om barna ble kritisk til én sannhet, røyk gjerne hele pakken. Nå er foreldre mer åpne om at det er lite vi vet, men mye vi kan fortolke og snakke sammen om. Fordelen med det er ikke at barna skal konstruere sin egen religion, men at de kan se at ­troen og gudsforholdet kan romme forandring.

– Er det problematisk å lempe store, eksistensielle spørsmål over på barna?

– Det er problematisk om de voksne abdiserer fra å innvie barn i tolkningene og tradisjonene. Og hvis vi skaper en falsk motsetning, hvor vi forteller barna at de enten må akseptere de voksnes for-­tolkningsmonopol, eller finne ut av tingene selv. Det bør være en vei mellom, som innebærer å innvie barna i tradisjoner og tolkningspraksis – og samtidig være åpen om hvor kontekstbaserte disse er, og hvordan de har endret seg over tid.