Nyheter

Lot krigsforbrytere etterforske

Ingeborg Solbrekken har hentet fram ubehagelige historier om oppgjøret etter krigen, som regjeringen la lokk på i 1950.

Var indremisjonslederen Ole Hallesby egentlig en angiver for Gestapo under krigen? Det var et av spørsmålene som kom opp fordi politiet brukte krigsforbrytere og syke personer til å etterforske mulig landssvik.

– Det ble satt i gang masse sprø etterforskning som kunne vært unngått, sier Ingeborg Solbrekken.

Hun mener at den aktuelle etterforskeren, krigsforbryteren Gard Holtskog, skulle vært ­erklært mentalt syk. Han ble vurdert av rettspsykiatere, men ­erklært tilregnelig. Holtskog ­laget falske dokumenter som skulle knytte Ole Hallesby til arbeid for tysk etterretning.

Holtskog var under krigen personlig beskytter for Jonas Lie, som var politimester, NS-politiker og nest etter Vidkun Quisling. Solbrekken mener at Holtskog trolig hadde en paranoid personlighetsforstyrrelse, som skapte mye oppstyr rundt ham også mens krigen pågikk. Av hjemmefronten var han fryktet og hatet. Solbrekken skriver at han under forhør utsatte sine ofre for ekstremt brutal tortur ispedd ren seksualsadisme.

LES OGSÅ: Flere tusen sovjetiske krigsfanger døde under arbeidet med Nordlandsbanen

Stor etterforskning

For Hallesbys del førte etterforskningen ikke til noen siktelse.

– Så langt gikk det ikke. Men det var helt galt at myndighetene åpnet opp for en mistanke og brukte store ressurser på å etterforske dette, sier hun.

Den samme etterforskeren kom med lignende anklager mot Sven Arntzen. Han ble konstituert riksadvokat da krigen var slutt, og var en del av Milorg og Hjemmefrontens ledelse. Også høyesterettsdommer Erik Solem ble anklaget av Holtskog for å arbeide for tysk etterretning. Solem hadde fått i oppdrag å lede landssvikoppgjøret. Hallesby var også involvert i oppgjøret, som leder for en kommisjon som skulle granske sivile og militære myndigheters handlinger i 1940.

Solbrekken skriver: «Om det hadde forholdt seg slik at disse personene var Gestapos agenter under krigen, ville opprullingen utvilsomt ha truet med å velte ikke bare landssvikoppgjøret­, men hele statsforfatningen i Norge etter krigen».

Følg oss på Facebook og Twitter!

En annen person forfatteren omtaler, er Bernt Somdalen, som hadde vært en sentral angiver for tyskerne. Politiet ga ham dekknavnet «politifullmektig Bang». Somdalen visste at han kunne regne med å få dødsstraff. «Bang» skrev nærmere 200 rapporter som ble sendt til domstolene, og var etterforsker ved flere politikamre.

Solbrekken mener at denne type etterforskning kan ha ført til gale dommer. Men hvor stor skade etterforskerne har gjort, er et stort arbeid å finne ut av, mener hun.

LES OGSÅ: Gitte Haugs sterke historie

Visste mye

– Hvorfor brukte­ myndighetene personer som hadde arbeidet for tyskerne, til å etterforske landssvik?

– En person som Bernt Somdalen hadde deltatt i Gestapo og visste mye om hva som hadde foregått. Men han bløffet og gjorde­ seg selv veldig viktig, sikkert både for å slippe å sitte fengslet og kanskje slippe dødsdom, sier Solbrekken.

I 1949 ble mistanker om tvilsomme etterforskere omtalt av flere aviser. Aftenposten skrev at rettsstaten var i fare. Lars Ramndal, lederen for Stortingets justiskomité, spurte hva myndighetene gjorde for å imøtegå kritikken.

Da satte regjeringen i gang granskinger, og høsten 1950 kom en stortingsmelding om opp­gjøret. Solbrekken mener meldingen la lokk på diskusjonene om landssvikoppgjøret. Myndighetene reiste ærekrenkelses­saker mot mange som publiserte kritikk.

– Det virker som statsforvaltningen i Norge befant seg på et lavmål en del år etter krigen. I det rommet foregår alle disse vanvittige tingene, sier Solbrekken.

LES KOMMENTAR: «Forsone oss med landssvikerne?»

– Uforståelig

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz synes det er uforståelig at krigsforbrytere kunne bli etterforskere.

– Det er bra at det blir åpenhet om disse tingene. Det nyanserer og viser oss at landssvikoppgjøret kanskje ikke var så fortreffelig som vi har trodd, sier Schiøtz.

Han mener at Solbrekkens bok føyer seg inn i et større mønster der det kommer fram kritikkverdige sider ved oppgjøret.

– Man kunne hatt et annerledes og bedre oppgjør hvis man hadde unngått de kritikkverdige metodene.

– Hvordan kunne dette skje?

– Det er helt uforståelig. Man mente vel at målet helliger midlet, og ville ta så mange som mulig av de nazistiske medhjelperne. Men det er helt uakseptabelt.

– Hvilken betydning hadde det at man fikk Stortingsmeldingen fra 1950 som la lokk på dette?

– Man ville ikke ha noen full utluftning av kritikkverdige forhold under oppgjøret etter krigen, og det er kritikkverdig.

LES OGSÅ: Aud Maggi Andersen bidro med opplysninger som gjorde at motstandsfolk ble drept. Kan hun tilgis?

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Forkastelig

Professor emeritus i historie, Hans Fredrik Dahl, mener Solbrekkens bok retter sterke anklager mot politiet.

– Bruk av provokatører, angivere og agenter av den art gjennom lyssky virksomhet, skal ikke skje i politiet. Det er forkastelig, sier Dahl.

– Var det en feil av regjeringen å legge fram en stortingsmelding i 1950 for å få kritikken til å stilne?

– Jeg vil heller si at feilen er at stortingsmeldingen ikke er uttømmende. Det lå mye materiale bak som ikke ble lagt frem, og da ble heller ikke Stortinget tilstrekkelig informert, sier Dahl.

Les mer om mer disse temaene:

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter