Likestillingen stopper ved kirkedøra

Det er hovedfunnet i Stina Hansteen Solhøys ferske doktoravhandling, som Vårt Land først skrev om i går.

Ifølge Kilden, som var først ute, tar den for seg «spenningsforholdet mellom statens likestillingspolitikk og de religiøse trossamfunnenes rett til unntak fra slik politikk i trosfrihetens navn».

Likestilling mot religionsfrihet

Den nyslåtte doktoren ser to klare utviklingstrekk i tiårene som har gått siden Likestillingsloven ble vedtatt i 1978.

• Likestillings- og diskrimineringsvernet styrker seg på bekostning av tros- og livssynsfriheten – særlig på 2000-tallet.

• Grensen går ved det som gjerne omtales som en «religiøs kjerne» i trossamfunnenes virke, der tros- og livssynsfrihetens fortsatt trumfer likestilling. Den religiøse kjernen som må beskyttes forstås som ansettelse i stillinger med religiøse funksjoner – for eksempel prester, pastorer, imamer, rabbinere, religiøse ledere og lærere i religiøse fag.

I avhandlingen konsentrerer Solhøy seg om de politiske prosessene rundt unntaket gjort for trossamfunn i likestillingsloven, med et ekstra øye for Den norske kirke spesielt.

LES OGSÅ: «Den har tegnet et bilde av meg som et teologisk og liberalt uhyre med uklare meninger»

Menneskerettigheter og trossamfunns «religiøse kjerne»

På 2000-tallet har menneskerettighetene og EU-retten for alvor gjort sitt inntog i norsk lovgivning, utdyper Solhøy overfor Vårt Land.

Det nye sammenlignet med 1970-tallet er at likestilling som grunnleggende rettighet styrker seg på 2000-tallet. Den kommer opp på nivå med tros- og livssynsfriheten. Det blir mindre automatisk at kvinners rettigheter skal vike når de kommer i konflikt med tros- og livssynsfriheten, sier hun.

Likestillingsloven slår nå fast at forskjellsbehandling må være «saklig, nødvendig og forholdsmessig dersom den skal være lovlig», forklarer Solhøy.

Likestillings- og diskrimineringsombudet kan dermed foreta en vurdering av disse kriteriene som ikke var mulig da unntaket gjaldt «indre forhold i trossamfunn» – slik det gjorde inntil 2010. For stillinger uten religiøse funksjoner kan det nå stilles krav om at trossamfunn må «organisere seg bort» fra forskjellsbehandling.

Konsekvensen er samtidig at området der religionsfrihet fungerer som et trumfkort snevres inn til den nevnte religiøs kjernen i et trossamfunns virksomhet, ifølge Solhøy.

Den har imidlertid et hardt skall:

– Kjernen befester seg, men likestillingen dytter på alt utenfor den.

LES OGSÅ: Solveig Fiske: Derfor fikk Norsk kvinnelig teologforening gjennomslag

Kvinners rettigheter «teller litt mindre»

Til Kilden sier Solhøy at det fremstår som en «sannhet i norsk politikk» at «trossamfunnene skal ha autonomi» innenfor kjernen.

‒ Hege Skjeie og Mari Teigen pekte i Makt- og demokratiutredningen på at dette er del av et større mønster i samfunnet der kvinners rettigheter teller litt mindre enn andre hensyn, for eksempel trosfriheten. I mitt materiale er det mannlige presters rett til å slippe å jobbe med kvinnelige prester man har vært bekymret for, ikke kvinnelige presters rett til arbeid, sier Solhøy.

LES MER: Normisjon-topp takker kristne feminister

Snever trosforståelse

Hun mener forestillingen om en religiøs kjerne er problematisk:

– En del trossamfunn vil mene at jussens forståelse av religionsutøvelse og en religiøs kjerne representerer en snever trosforståelse. Likestillings- og diskrimineringsombudet vil derimot si at det kun er innenfor denne kjernen det er grunnlag for å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn, sier Solhøy til Vårt Land.

Sagt enkelt: Skal et trossamfunn ansette noen i stillinger uten en religiøs funksjon, kan det ikke forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn eller seksuell orientering.

Da Møre-biskop Ingeborg Midttømme nektet å ordinere lesbiske presten Hanne Marie Pedersen-Eriksen, konkluderte derimot ombudet med at det var lovlig.