Læstadianer-avhopper uten oppgjør

– Det var selvfølgelig en streng oppdragelse, men ikke så
streng som folk utenfor trodde den var. Jeg spilte fotball, men
ikke på søndagene, sier den tidligere læstadianeren Frode Bjerkås.

I forbindelse med at overgrepssakene i Tysfjord er rullet opp, har læstadianismen havnet i medienes søkelys. Flere av overgrepssakene har tilknytning til den lokale læstadianerforsamlingen i Tysfjord. I den forbindelse er læstadianerne blitt beskyldt for sosial kontroll.

Synd sentralt tema

Bjerkås vokste opp som læstadianer i Tromsø. Forsamlingen hans tilhørte Lyngen-retningen – en annen retning enn det læstadianske miljøet i Tysfjord.

Han oppfattet forkynnelsen som hakket strengere enn hvordan praksisen var. De fleste han kjente hadde TV, selv om det ble advart mot at fjernsynet fremmet vold og sex.

– Gjennom TV-en kunne du bli eksponert for mer synd enn du hadde godt av og det kunne påvirke deg til å bli et mer syndig menneske enn du trengte, sier han.

Nettopp «synd» er et ord som gikk igjen i forkynnelsen. Men i tospann med nåde og tilgivelse.

LES OGSÅ: Advarer mot kristne parallellsamfunn

– Predikantene var opptatt av synden og bekjempe den, men mer som et fenomen og tendenser i samfunnet. Jeg kan
aldri huske at enkeltpersoner og deres valg ble tatt opp.

Han avviser at det var noen form for sosial kontroll i miljøet, utover det som er vanlig i et hvert barne- og ungdomsmiljø.

– Det var sladder men ikke noen dyp, religiøs fordømmelse av noe slag. Vi hadde TV, men oppfattet aldri å bli sett ned på av de som ikke hadde TV, sier han.

Det var også personer i miljøet som ikke deltok aktivt i menighetslivet. Flere av disse var i randsonen i hele sitt liv.

– Alle visste hvem som bare delvis med, men jeg oppfattet ikke at det lå noe stigma i det. Man ønsket heller å trekke dem mer til seg, enn å skyve dem fra seg, sier han.

LES OGSÅ: Avviser at religion har betydning for overgrepene

Vranglære skiller

Læstadianerne er delt i flere retninger som har liten eller ingen kontakt med hverandre. Det var først i tenårene at Bjerkås ble klar over at det fantes andre grupper. «Vranglære» er et viktig nøkkelord for å skjønne hvorfor man ikke har fellesskap med de andre.

– Det kan virke oppsiktsvekkende når det som er felles er mye større enn det som skiller. Men når man først er uenige om lærespørsmål og konsekvensene er frelse eller fortapelse, har man ikke noe valg. Enten er man på rett vei, eller så er man ikke, forklarer han.

Tradisjon som katolikkene

Likevel står de fleste læstadianer som medlemmer av Den norske kirke, et kirkesamfunn som man på mange måter har tatt avstand fra. Bjerkås mener det handler om tradisjon.

– Man bryter ikke med tradisjonen før man må. Det minner veldig om katolisismens tradisjonstilnærming. Man ser på Den norske kirkes bekjennelsesskrifter og ser på de som sanne, selv om organisasjonen ikke følger dem, sier han.

På et tidspunkt var det flere læstadianere som vurderte overgang til Den katolske kirke.

– Det gjaldt nok de mest intellektuelle. Vi vanlige dødelige hørte bare om det, sier han.

I tenårene var Bjerkås veldig interessert i læstadianismen og teologien rundt. Da han flyttet hjemmefra fant han andre interesser som gjorde at læstadianismen falmet. I dag har han ingen kontakt med forsamlingen.

– Jeg hadde ikke noe behov for et oppgjør, det bare interesserte meg ikke lenger. En del av min identitet er fortsatt læstadiansk, men jeg kaller meg ikke læstadianer, sier han.

Foreldrene likte ikke at han sluttet å gå i forsamlingen når han var hjemme på ferie.

– Ellers har jeg ikke hørt ett ord, hverken negativt eller positivt.

– Hijab kan oppfattes som gode

I Lofoten er Terje Wiik en kjent mann. Han er både kommunestyrepolitiker for KrF og leder for Kirkelig fellesråd i Vestvågøy. I tillegg er han læstadianer. Han mener at fellesskapet han tilhører ikke bedriver sosial kontroll

– Ønsket om å leve i pakt med Guds ord ser de fleste innad på som en frihet mer enn sosial kontroll. Vi ser det samme i diskusjonen rundt hijab, utenfra oppleves det gjerne som sosial kontroll, mens det innad kan sees på som et gode, sier Wiik, som tihører samme læstadianerretning som Tysfjord-forsamlingen.

– Hva skjer om man har vært på puben på lørdagskvelden og kommer på møte på søndagen?

– Jeg har ingen grunn til å tro at man ikke blir ønsket velkommen. Det anbefales å være totalavholds. Men hos oss er alle syndere, så det ses ikke annerledes på enn andre laster og legninger. Det er en aksept for at man trenger Gud fordi man er svak. Og så er det tilgivelse for alt.

– Hvis en i forsamlingen bruker alkohol jevnlig, vil det bli tatt opp med vedkommende?

– Læren vår oppfordrer oss til å ta det opp med den det gjelder hvis man ser noe som ikke passer seg.

– Kan dette bli oppfattet som sosial kontroll?

– Det kan bli oppfattet sånn. Egoet vil ofte at du selv kan bestemme. Vi har et samfunn hvor vi helst ikke skal bry oss, men det er jo egentlig sunt å bry seg, sier han.

Han legger ikke skjul på at det er tilfeller som ikke håndteres bra, og håper at man klarer å se forbi disse enkelttilfellene når man ser på de læstadianske forsamlingene.

Stikke seg fram

Wiik har selv opplevd at ting er blitt tatt opp med ham. Han synes det er
positivt, og mye bedre enn alternativet som er baksnakking.

– Mange læstadianere synes ikke om at jeg er politisk aktiv. De mener det ikke er nødvendig å stikke seg fram slik jeg gjør. Mens jeg ser på det som et engasjement for samfunnet, ser andre på det som egenprofilering.

– Tar de dette opp med deg?

– Ja, det får jeg høre.

Selv om han er folkevalgt i Den norske kirke, tror han det bare er et tidsspørsmål før læstadianerne får et eget trossamfunn.

– Vi har i en lang periode kjempet for vårt syn innad i kirken. Kampen er tapt. Jeg mener vi burde blitt et eget trossamfunn allerede da vi tok sakramentene ut av Den norske kirke, sier han.