Lei av «bare» å være muslim

– Kvinnene er veldig bevisste på hvordan de snakkes om, at det finnes fordommer og stereotyper om dem. Disse stemmer ikke overens med hvordan de ser seg selv. De ønsker å motbevise stereotypiene, sier Margaretha Adriana van Es.

Stemmene summer og heisene plinger. Forskere stiger ned og ut i det blågrå desemberlyset på Blindern i Oslo, der Vårt Land treffer den nederlandske konvertitten og nyslåtte doktoren i historie.

LES OGSÅ: Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken?

– Gamle debatter

Van Es har samlet et lite stykke norgeshistorie. Hun har undersøkt hvordan kvinner med muslimsk bakgrunn har blitt omtalt mellom 1975 og 2010, og hvordan kvinnene selv har forholdt seg til dette.

Det er en leksjon i stereotypienes historie, skal vi tro forskeren (se faktaboks).

– Det er viktig å se tilbake på historien, nikker Fatima Khalil, som sitter ved siden av van Es i Det humanistiske fakultets foajé.

Hun er én av flere kvinner forskeren intervjuet fra islamske organisasjoner og minoritetsorganisasjoner. Khalil mener islamdebatten generelt, og debatten om kvinner med muslimsk bakgrunn spesielt, viser tydelige tegn på å ha hakk i plata.

– Historien viser at vi alt har hatt disse debattene. Vi må komme oss videre nå, vi må snakke om andre ting. Selv om det skjer mye grusomt i islams navn akkurat nå, føler jeg at å sitte og si at jeg ikke er en terrorist selv om jeg bruker hijab, er mer til skade enn til hjelp, sier hun.

LES OGSÅ: Kan avslutte Skype-ekteskapet

Undertrykte kvinner

Van Es mener særlig to ting er uendret mellom 1975 og 2010:

• Kvinnene fremstilles som undertrykte.

• Norskhet og integrering måles i likestilling.

– Forskjellen er at vi i senere år har diskutert dette mye mer enn før. På den ene siden blir kvinnene hele tiden konfrontert med hvor utrolig undertrykte de er. På den andre siden har det skapt rom for en debatt om hvordan vi skal løse visse problemer. Og dét er bra, sier van Es.

Fram til siste halvdel av 1990-tallet ble det snakket lite om kvinner med minoritetsbakgrunn. Så tok det plutselig av da pressen skrev om tvangsekteskap, og etter hvert kjønnslemlestelse.

Det andre vendepunktet kom da de to flyene braste in World Trade Center i 2001. Minoritetskvinnen ble plutselig til den muslimske kvinnen, og islam ble forklaringen på problemene hun måtte stå overfor.

– På 1970-tallet snakket man for eksempel om rasisme og kvinnediskriminering på arbeidsmarkedet og i innvandringsloven. . Etter 2001 er det nesten ikke rom for å snakke om slikt. Vi har blitt så enormt opptatt av kultur og religion. Like viktige saker for kvinnene selv blir ikke debattert, sier van Es.

Hun ser en lignende konsekvens av det hun ser som en enorm oppmerksomhet om likestilling.

LES OGSÅ: Her går de fleste på gudstjeneste – også muslimene

Motreaksjon

De to vendepunktene tvang fram en motreaksjon, forteller forskeren.

– Ettersom debatten vokste seg større, og kvinnene opplevde at de møtte flere og flere fordommer, økte behovet for å korrigere bildet av dem selv og islam, sier hun, men understreker at mange organisasjoner hadde engasjert seg mot tvangsekteskap uansett.

Fatima Khalil kjenner seg igjen. Fra 1998 var hun aktiv i nå nedlagte Islamsk kvinnegruppe Norge (IKN), som arbeidet for å bedre kvinners stilling i samfunnet:

– Den ene dagen arrangerte vi aktiviteter som svømming og hytteturer. Så brukte vi plutselig masse tid og energi på å forklare kvinnerollen og islam, alle de tingene som ingen synes å få nok av, ler hun, og legger til:

– Det er ikke noe galt i å snakke om alle disse verdispørsmålene. Men hvorfor må jeg absolutt? Når du er muslim, er du så begrenset - begrenset til bare å være muslim.

Den vordende moren deltar fortsatt i slike debatter, særlig på sosiale medier, men helst på egne premisser, ikke som motsvar. Men hun skulle gjerne snakket og skrevet mer om andre ting, slik som barnehageplass og mat.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ulike reaksjoner

Van Es fant at måten kvinner med muslimsk bakgrunn tok til motmæle på var vidt forskjellig, da hun intervjuet kvinner som var engasjert i islamske organisasjoner og minoritetsorganisasjoner:

• Noen sa: ««Våre problemer er ikke på grunn av islam, men på tross av islam».

• Ressurssterke kvinner i ungdoms- og studentorganisasjoner kunne derimot si: «Vi er ulike. Jeg er ikke undertrykt, kanskje finnes det kvinner som har det slik, men ikke jeg». Dette ga de uttrykk for både i debatter og livsvalg.

• Andre sa: «Hallo, jeg er ikke troende» eller «jeg tror på Gud, men det er ikke en veldig viktig del av min identitet og jeg vil ikke bli kalt muslim hele tiden».

– Jeg vet at også mange religiøse kvinner heller ikke vil bli kalt muslim hele tiden, for det er så generaliserende, men særlig for ikke-religiøse er dette veldig problematisk, sier van Es.

– Synd

Fatima Khalil synes det er synd at organisasjonenes konkrete aktivitet har måttet vike plass for debatter som aldri synes å ta slutt. Hun husker hvor mye Islamsk kvinnegruppe Norge betydde for moren hennes.

– IKN rettet seg også mot første generasjon innvandrere. Jeg så at moren min slet med helsa, hun var isolert hjemme og så ikke så mange muligheter for å drive aktiviteter og å få jevnaldrende venner, sier hun.