Leger tror på Gud alene

På 1980-tallet var 20 prosent av norske leger medlemmer av Norges kristelige legeforening (NKLF). I dag er andelen 5 prosent. Organisasjonen, som har vært kristne legers samlende spydspiss i debattene om reservasjonsrett, tidlig ultralyd og aktiv dødshjelp, sliter med å tiltrekke seg yngre medlemmer.

«Er det problematisk for kristne kolleger å identifisere seg med merkevaren NKLF? Hvilke assosiasjoner skapes? Blir foreningen for mange fort parkert i bevisstheten som en havn for hjemvendte legemisjonærer?», spør legen Jon Arne Søreide i Kristent tidsskrift for medisinsk etikk, Inter Medicos. Han er styremedlem i NKLF.

– Hvis NKLF skal ha relevans for mange, må agendaen bli bredere, sier Søreide til Vårt Land.

– Jeg håper NKLF kan ­komme tydeligere på banen i den ­offentlige debatten om abort og bioteknologi. Det er mange kristne kollegaer som uttaler seg klokt i disse spørsmålene, men de unngår gjerne å markere seg som NKLF-ere, som kanskje oppleves som en stigmatiserende merkelapp, sier Søreide.

Han tror mange unge leger ikke ønsker å flagge sin ­kristne tro.

– Det er nok mer behagelig å seile under radaren ved ikke å tilhøre en organisasjon som er tydelig på visse standpunkt, som for eksempel abort, fortsetter Søreide.

Svekket kallstanke

– Tidligere var nok flere preget av en luthersk kalls- og arbeidsetikk, der hvert yrke ble sett på som et kall og en gudstjeneste. Denne holdningen er fremdeles sterk hos for eksempel pinsevenner innen de økonomiske fagene, men står antagelig svakere innen de klassiske profesjonene som lege, sykepleier eller lærer, sier Knut Tveitereid, som har forsket på kristne organisasjoner ved NLA.

Tveitereid er ikke så sikker på om det alltid oppleves tjenlig for kristne å organisere seg i særkristne grupperinger og lag. Han bruker et eksempel fra sin egen russetid, da var det viktig å være kristen og russ – ikke først og fremst kristenruss. Merkelappen opplevdes å skape en unødig avstand til klassekamerater.

– Organisasjoner som NKLF har en svært viktig stemme i samfunnsdebatten, men hvorvidt det å organisere seg oppleves tjenlig for den enkelte i hverdagen, er nok mer usikkert, sier Tveitereid.

Ønsker å være forsiktige

Vårt Land ringer rundt til en rekke kristne unge leger og legestudenter. Selv om mange av dem er positive til NKLF, er de ikke særlig aktive i organisasjonen. Flere av de unge legene sier de er forsiktige med å fronte sin personlige tro i legegjerningen.

– Jeg er en kristen lege, men har ikke meldt meg inn i NKLF, sier Therese Utgård, som arbeider som nettlege på Vestlandet.

Hun sier NKLFs harde linje i reservasjonsrettsaken har vært en årsak til at hun ikke har meldt seg inn.

– De har en profil jeg er sterk uenig med, og medlemskap har derfor vært vanskelig, sier hun, men poengterer at det er flott at organisasjonen sier de er åpne for leger med forskjellige synspunkt i denne type saker.

Utgård ønsker imidlertid å være forsiktig med å vise sin kristne tro overfor sine pasienter.

– Jeg har ikke behov for å markere meg som kristen på arbeidsplassen. Jeg vil ikke bli kjennetegnet som en «kristen lege», det kan virke fremmedgjørende for mange pasienter. Jeg ønsker å kommunisere med alle på like fot i min legegjerning, sier hun.

LES OGSÅ: Vil ikke at bioteknologi skal avgjøres i kulissene

Generell tendens

Styremedlem Jon Arne Søreide understreker at det ikke bare er NKLF som sliter og påpeker at organisasjonslivet i Norge generelt er på vei nedover. Leder i NKLF, ­Magnar Kleiven, er enig.

– Det er ikke færre ­kristne ­leger i Norge enn tidligere, men kristne leger er opptatt av ­andre ting enn tidligere. NKLF har prøvd å få en bredere ­agenda. Kristne leger er nødt til å stå sammen i debatter om saker som tvillingabort og aktiv dødshjelp, sier han.

NLAs Knut Tveitereid mener nedgangen er naturlig.

– En del kristne organisasjoner opplevde en topp på slutten av 70-tallet, og har opplevd medlemsnedgang i medlemstallene siden. I samfunnet generelt ser vi også en økende vegring mot å organisere seg. Dette ble tidlig beskrevet av forskeren Robert D. Putnams Bowling Alone, der han viser at selv om amerikanere bowler like mye som tidligere, gjør de det stadig ­oftere uorganisert, og ikke i klubber og seriesystem etc. Noe av den samme organiseringsvegringen ser vi nok også i de kirkelige og ­religiøse organisasjonene.

Samme tendens

Vårt Land ringer rundt til andre ­kristne arbeidslivsorganisasjoner for å høre om de har hatt en ­lignende nedgang. Ole Thomas ­Talset har ansvar for administrasjonen i Kristent Pedagogisk ­Forum (KPF), som lenge har hatt en ­aldrende medlemsmasse og synkende medlemstall.

– Nedgangen skyldes først og fremst at vi ikke har klart å fornye profilen vår og at vi derfor har slitt med å bli relevante for yngre medlemmer. Men de siste to årene har vi snudd trenden, og hatt medlemsvekst. Vi prøver å tilpasse oss yngre generasjoners premisser, samtidig som vi ikke går på kompromiss med verdiene våre, forteller Talset.

Også Militært Kristent Fellesskap har forsøkt å endre profil de siste par årene.

– Vi er vel halvert i forhold til det antallet vi var på 80-­tallet. Men etter at vi åpnet opp org­a­­nisasjonen for vernepliktige har medlemstallene økt, forteller ­leder Peter Hasseløy Nesse.