Nyheter

Lang dags ferd mot skilsmisse

1. januar blir Den norske kirke enda mindre statskirke. Men det er ennå ikke en endelig skilsmisse.

– Gjennom 500 år har Den norske kirke vært sammenvevd med staten og hatt en kulturell og historisk særstilling, også når det gjelder størrelse. At skillet mellom staten og kirken ikke er gjennomført med et pennestrøk, forstår jeg godt, sier Ingrid Rosendorf Joys.

Hun er arbeidende styreleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Statens forlengede arm

– Skillet skjer ikke på én dato. Endringer i relasjonene har foregått gjennom de siste hundre år. Kirken som statens forlengede arm og det tydelige statspreget på Den norske kirke er svekket. Denne langvarige prosessen blir tydeliggjort 1. januar 2017, sier direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet i Den norske kirke.

Forholdet mellom den norske stat og den lutherske majoritetskirken har endret seg mye siden reformasjonen og bruddet med Romerkirken i 1537. Spranget fra fortidens embetsmannsstyrte og stramt statsstyrte kirke til de siste tiårs folkekirke med utbygd rådsstruktur og utstrakt kirkelig selvstyre, er enormt.

Statskirkesystemet har vært et hett debattema i Norge i mer enn 150 år. Men til tross for de mange kommisjoner, utvalg og forslag om endrede relasjoner mellom staten og Den norske kirke, har kirkegrasrota og staten alltid sagt nei. «Tiden har ikke vært moden» for brudd hverken i kirke eller samfunn. Helt fram til torsdag 10. april 2008.

Spennende thrilleravslutning

Kirkeforliket som alle Stortingspartiene inngikk den dagen, etter harde dragkamper og en spennende thrilleravslutning, la mange av premissene for demontering av statsreligionen og selvstendiggjøringen av Den norske kirke.

Siden har statskirken vært under rask avvikling. I 2012 vedtok Stortinget i tråd med forlikets føringer, en rekke grunnlovsendringer som berørte forholdet mellom staten, kirken, kongen og folket.

Nå mener regjeringen, Stortinget og kirkeledelsen at det er tid for «et tydelig skille» mellom staten og det som i den nye Grunnloven omtales som «Norges folkekirke». Det innebærer at Den norske fra 1. januar 2017 blir et selvstendig rettssubjekt og at kirken ikke lenger skal være en etat i staten. Omlag 1.700 prester, proster, biskoper og tilsatte ved bispedømmekontorene og i Kirkerådets sekretariat vil ikke lenger være embets- og tjenestemenn i staten, men ansatte i Den norske kirke. Statens finansiering av majoritetskirken blir ikke lenger gitt som driftsbevilgning, men som et rammetilskudd som Kirkemøtet selv må disponere og fordele.

«Alt blir som før»

Men den lutherske folkekirkes budskap til sine medlemmer er at «alt i kirken blir som før»: Folk vil ikke merke noen forandring.

– Hvor viktig er da egentlig det som skjer ved årsskiftet, Jens-Petter Johnsen?

– Dette er viktig fordi Den norske kirke blir ansvarlig for egen virksomhet. Den er ikke lenger en variant av en statlig virksomhet, men et trossamfunn som andre trossamfunn. Å bli et selvstendig juridisk rettssubjekt, å være arbeidsgiver for alle sine ansatte og å få ansvar for forvaltningen av økonomien, er viktige tegn på en fristilt kirke. Men folk flest vil altså ikke merke store endringer i kirken etter årsskiftet, svarer kirkerådsdirektøren, og tilføyer:

– Kirken må finne sin rolle i et mer mangfoldig samfunn. Selvstendigheten gjør kirken fri, og jeg tror vi kan få en mer fokusert og tydelig kirke på hva som er kirkens budskap i dag, både i det sentrale, evangeliske budskapet, i sin teologi og sin selvpresentasjon i de store, sosialetiske temaene.

– Har det tette forholdet til staten lagt bånd på kirken?

– I det lange perspektivet har kirken utvilsomt vært bundet av sin statlige tilknytning. De endringer som skjer nå med en fristilt kirke, tror vi gjør at kirkens budskap kan bli oppfattet som mer troverdig, svarer kirkerådsdirektøren.

Ikke tydelig skille

Generalsekretær Kristin Mile har denne uka gjentatt Human-Etisk Forbunds innvendinger mot farten i skilsmisseoppgjøret mellom staten og Den norske kirke. Hun mener det som skje 1. januar slett ikke er et «tydelig skille».

– Et reelt skille får vi ikke. Så lenge Grunnloven sier at Den norske kirke er Norges folkekirke, og at den skal understøttes av staten, har vi fremdeles en statskirke, sa Mile til NTB.

– Mener du at Den norske kirke fortsatt er en statskirke light, Ingrid Rosendorf Joys?

– Det spørsmålet vil jeg verken svare ja eller nei på. Jeg mener det som skjer 1. januar er viktig både juridisk, faktisk og symbolsk. Noen vil si at dette er det endelige skillet, mens andre mener at Den norske kirke og staten fremdeles er veldig sammenvevd. STL har over lang tid ønsket et tydelig skille mellom stat og kirke. Staten er til for alle, og staten kan ikke holde seg med ett trossamfunn. Vårt mangfoldige samfunn blir best med en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn, svarer lederen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Kirke i særstilling

Hun mener Den norske kirkes historiske og kulturelle rolle gjør at dette kirkesamfunnet fremdeles har en særstilling i Norge:

– Alle vi andre er små minoriteter sammenlignet med Den norske kirke. Den norske kirke er 30 ganger så stor som det nest største trossamfunnet, Den katolske kirke, og 5.000 ganger så stor som Det mosaiske trossamfunn, påpeker Ingrid Rosendorf Joys.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter