Krever ombud for IS-barn

Det skal befinne seg omkring 20 barn med norsk statsborgerskap i Syria og Irak, som har en mor som tilhørte terrorgruppa Islamsk Stat (IS), ifølge Politiets Sikkerhetstjeneste. Deres framtid er, i likhet med foreldrenes, høyst uklar.

Norges ansvar

– Barna er jo norske statsborgere, så juridisk har Norge samme ansvar for dem som for alle andre statsborgere. Det er rettslig helt klart, sier Ingvill Mochmann.

Hun er professor i internasjonal politikk ved Cologne Business School (CBS) i Tyskland, og dessuten leder i gruppa International Network for Interdisciplinary Research on Children Born of War (INIRC-CBOW), et forskningsnettverk som ser på følgene for barn som fødes i krigssituasjoner.

Regjeringspartier uenige

Tidlig i juni skrev Klassekampen om uenighet mellom regjeringspartiene Venstre og Fremskrittspartiet i spørsmålet. Venstres Abid Raja mente det ikke var noen grunn til å ha sympati med IS-krigere, men at Norge hadde ansvaret for norske fremmedkrigeres barn.

Fremskrittspartiets Jon Helgheim mente at det verken var mulighet til å hjelpe barna ut av krigsområdet, eller verdt å prioritere.

Ingvill Mochmann er ikke enig i at Norge har mindre ansvar fordi barna ble født i Syria.

– For meg er det ikke bærekraftig i en globalisert verden med mange konflikter å si at problemet ikke gjelder oss fordi det skjedde på andre siden av en grense, sier hun.

Langvarige traumer

Mochmann legger vekt på at myndigheter har ansvar for å hjelpe barn med langtidsvirkningene som de han ha etter å ha vokst opp under IS-regimet.

– Vi må skille mellom de opplevelsene de har fått i krigssituasjoner, og de mer langvarige traumene de kan få gjennom utstøtelse, og å bli sett på som en fiende, sier hun.

Professoren forteller at man allerede vet at IS-barn i flyktningleirer i Irak blir holdt adskilt fra andre barn.

– Slik får de innprentet tidlig at de er annerledes, Sier Mochmann.

LES OGSÅ: Syriafarerne skal ut i samfunnet igjen, de skal hjelpes av styrket kompetanse i kommunene og fengslene.

Ønsker myndighet

Hun etterlyser særlig ett tiltak fra norske myndigheter: en slags ombudsmann eller myndighet for krigsbarn som kommer tilbake til Norge, som fanger dem opp, og som omsorgspersoner kan gå til for å søke råd.

– Samtidig må det ikke være åpenbart for offentligheten, det kan ikke stå «Hjelpekontor for IS-barn» på døra, for da kommer de ikke. Det er også viktig at dette kontoret er lett tilgjengelig, og at de har tett kontakt med barneombud og andre myndigheter, sier Ingvill Mochmann.

Trenger omsorgspersoner

Krigsbarnforskeren mener det er nødvendig å lage et system for å ta imot barna når de kommer tilbake til Norge. Hun påpeker at mødrene vil ansvarliggjøres for sine handlinger.

– Da er det viktig at det er et system som sørger for at barnet lander i en trygg tilværelse, uten at de utsettes for diskriminering. Vi må sørge for at samfunnet ikke ser på dem som en mulig sikkerhetsrisiko, mener professoren.

Hun ønsker at barna havner hos omsorgspersoner som kan oppdra dem på en god måte, som for eksempel besteforeldre.

– Barna må ikke lokkes tilbake til de fanatiske miljøene foreldrene var i, men de skal heller ikke bare prakkes på institusjoner med én gang.

Femtekolonister

Mochmann mener barn av IS-krigere kan møte på lignende problemer som barn av tyske soldater i Europa etter 2. verdenskrig,

De som ble kalt «tyskerbarn» etter 2. verdenskrig ble av mange betraktet som femtekolonister og trusler. Men barn kan ikke gjøres ansvarlige for foreldrenes handlinger, mener hun.

Å kalle dem «IS-barn» kan stigmatisere dem, og de vil oppleve at de skiller seg ut, sier hun:

– Det kan begynne med noe så enkelt som at andre barn får med seg at foreldrene sier «å, det er jo IS-barnet».

Andre europeiske land har allerede erfaringer med å ta imot barn fra IS-områder. I Danmark prioriterer man tett oppfølging av både barn og voksne, mens man i Tyskland prøver man å få barna gjenforent med sine besteforeldre.

Norge kan bidra

Antallet barn i IS-kalifatet med foreldre fra vesteuropeiske land er noe omstridt, men en rekke internasjonale kilder forteller om rundt 2.000. Selv vil ikke Mochmann gi noe tall, og etterlyser en større innsats for å få vite hvor mange det dreier seg om.