‘Kosovo er som et barn som akkurat har lært å gå’

Florent Gorqaj i Pristina sammenligner helgens 10-årsmarkering for Kosovo som nasjonalstat med 17. mai. Det har han nemlig feiret flere ganger i Norge. Familien Gorqaj har to ganger flyktet fra krig og oppholdt seg i Norge som asylsøkere, de ble sist sendt tilbake til Kosovo i 2002.

– Vi har fortsatt god kontakt med mange venner i Herøy, forteller han til Vårt Land på bred sunnmørsdialekt.

I dag er Florent Gorqaj 33 år, han er gift og har to døtre.
Han er den eneste i familien som har jobb, som freelance-journalist.

I 2002 kom familien på fem tilbake til et nedbrent hus, og måtte bygge opp en ny tilværelse fra ingenting. Han beskriver det som en tung tid. Uten bistand fra gode venner i Norge kunne situasjonen vært ille.

– Takket være dem har vi greid å skaffe oss hus, og jeg har også fått hjelp til utdannelse. Vi greier oss bra og har god helse. Vi klager ikke, og prøver å hjelpe og motivere hverandre. Men ingen av oss har fast jobb, kona mi er advokat, men arbeidsledig­heten er på omtrent 35 prosent, og kampen om jobbene er hard, forteller han.

– Kosovo: Et barn. Han beskriver Kosovo i dag som et ungt land, med store utfordringer.

– Kosovo er som et lite barn som akkurat har lært seg å gå. Men akkurat da trenger man noen som kan ta en i hånden og lede videre på veien. Mange her føler at vi har innfridd reformer og kriterier som EU påla oss, men at bidraget tilbake ikke samsvarer med det vi har oppnådd, sier han.

– Det verste er at vi nå er det mest isolerte landet i Europa. Utestengelsen fra Europa er
farlig. Det er nå vi trenger impulser utenfra, og mulighet for å ta utdannelse utenlands – som vi kan ta med oss hjem for å bygge landet, mener han.

Hans bror har vært heldig og studerer nå på Lillehammer.

– Han er på vei mot en master­grad, og vil ta med seg kompetansen tilbake til Kosovo for å bidra til Europas yngste nasjonal­stat.

Florent Gorqaj mener landet har oppnådd en god del gjennom de ti årene med uavhengighet.

– Det er en liten lysning i økonomien, og vi har klart å bygge opp mye infrastruktur. Vi har fått en god del hjelp fra internasjonale
organisasjoner, der også Norge har vært involvert.

«Stabilokrati». Seniorforsker Kari M. Osland ved NUPI, som blant annet forsker på Balkan, har nylig besøkt Kosovo og forteller om et tvetydig inntrykk: stolthet og entusiasme for å kunne feire ti år med selvstendighet, men dette gjelder vel og merke bare den kosovo-albanske majoritetsbefolkningen. Narrativet er diametralt motsatt for den kosovo-serbiske minoritetsbefolkningen.

– Samtidig er mange svært desillusjonerte, særlig over at EU lukker øynene overfor de mange problemene landet fortsatt sliter med, forteller Kari Osland.

Hun beskriver en rekke utfordringer landet står overfor:
arbeidsledighet, manglende utenlandsinvesteringer, korrupsjon, dårlig håndtering av krigsforbrytersaker og organisert kriminalitet. Kosovos egne politikere skylder på EU mens EU skylder på Kosovos politikere. I Kosovo er skuffelsen over EU stor, både blant majoritets- og minoritetsbefolkningen.

– Stabilokrati er et ord som blir brukt om situasjonen. Betegnelsen innebærer at EU fremstår som fornøyd så lenge situasjonen mellom Kosovo og Serbia er stabil – da bryr man seg mindre om de indre problemene i de
respektive land, forteller Osland.

Isolasjon. Den EU-initierte «normaliseringsprosessen» mellom Kosovo og Serbia er i gang, men står nå i stampe.

– Det er mye frustrasjon rundt de sterke reisebegrensningene folk i Kosovo må forholde seg til. Det er bare en liten elite som kan bevege seg fritt til utlandet, det skaper en enorm frustrasjon, sier hun.

Det er i hovedsak to kriterier som gjenstår, at Kosovo og Montenegro blir enige om demarkasjonslinjen, og at man viser at man har kommet «langt nok» i arbeidet mot organisert kriminalitet og korrupsjon.

Siden 2011 er Kosovo det eneste gjenværende landet på
Balkan som ikke har visa-
frihet og således er landet et av de mest isolerte i verden når det gjelder innbyggernes
mulighet til reise utenfor egne landegrenser.

– Denne formen for kondisjonalitet fra EU rammer i
hovedsak folk flest – ikke eliten. Etter såpass mange år fremstår dette som relativt uforståelig for Kosovo’s innbyggere, sier Kari Osland.

Feiring. Tilbake i Pristina forteller Florent Gorqaj at han savner Norge, men har god kontakt med vennene i Herøy, og følger nå med på den norske innsatsen i OL. Han er godt oppdatert på hva som skjer, blant annet gjennom daglig lesing av Vårt Land på nett.

– Mye av livet mitt er fortsatt knyttet til Norge. Men det er en stor skuffelse at det er så vanskelig å få lov til å besøke landet der jeg tilbrakte fem år av livet mitt, sier han.

I helgen har han feiret – og jobbet med å dekke uavhengighetsjubileet.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Jeg er optimist. Kosovo er et lite land, men midt i Europa er vi fortsatt isolert. Det er noe av det som hemmer oss mest. Og vi er et land som har blødd, 14.000 mennesker mistet livet under krigen i 1998–2000.

– Når det blir slutt på reise­begrensningene, gleder jeg meg til å vise døtrene mine Fosnavåg, forteller Florent Gorqaj.