Musikk

Kløften i USAs kristne musikkbransje

Flere afroamerikanske musikkartister slutter seg til «et stille eksodus», der de har forlatt hvite evangelikale kirker og organisasjoner.

Hilde Løvdal Stephens

Førsteamanuensis, ­Universitetet i Sørøst-Norge

Mange har fått med seg Kanye Wests siste ablegøyer med musikk, politikk og religion. Men norske medier har i mindre grad tatt for seg hva som har skjedd innen den kristne musikkbransjen i USA.

Oppgjør i bransjen

Nylig uttalte urban gospel-legenden Kirk Franklin at han vil boikotte den kristne musikkprisen Dove Awards i 2020. Dette bestemte han seg for etter at han i to omganger – i 2016 og 2019 – opplevde at utsagnene hans om politivold mot afroamerikanere ble klippet bort fra takketalen hans. «De ­redigerte ikke bare talen min, de redigerte den afro-amerikanske virkeligheten,» uttalte han til Christianity Today.

Franklins brudd med den kristne ­musikkbransjen kommer i kjølvannet av rapperen Lacraes offentlige oppvask med hvite, evangelikale kristne. Han hadde fått beskjed om å jekke seg ned når han snakket om opptøyene i Ferguson, Missouri og starten av Black Lives Matter-bevegelsen.

«Et stille eksodus»

De to artistene har gjennom flere år vært to av de største afroamerikanske kristne artistene i USA, og begge har hatt et relativt godt forhold til den hvite evangelikale bevegelsen.

Franklin og Lacrae har representert en minoritet. Afroamerikanske kristne med bibelsyn og teologi som ligger nært med det som har blitt spredt gjennom evangelister som Billy Graham, har sjelden funnet seg til rette blant med-troende i hvite kirker og organisasjoner. Det er til tross for flere forsøk de siste tiårene på å ta et oppgjør med rasistiske tradisjoner innen kirkene.

De to artistene er en del av det New York Times kalte «et stille eksodus», der afroamerikanske kristne har forlatt hvite evangelikale kirker og organisasjoner.

Rasisme

Kløften mellom hvite og afroamerikanske kristne handler blant annet med hvordan de definerer rasisme. Hvite kristne ser ofte på rasisme som et holdningsproblem, mens afroamerikanske kristne i tillegg ser på rasisme som et strukturelt og politisk problem.

Disse motstridende synene var noe av grunnen til at hvite, evangelikale kristne var noen av de mest innbitte motstanderne av borgerrettsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

I boka Billy Graham and the Rise of the Republican South forteller historikeren Steven Miller om hvordan Graham holdt integrerte møter fra 1950-tallet. Dette gjorde at evangelisten og Martin Luther King til tider hadde et greit forhold. King deltok blant annet på Grahams møtekampanje i New York i 1957.

Men forholdet kjølnet fort. Graham samarbeidet med alle, til og med ­erkerasisten og Texas-guvernøren Price ­Daniel. Han var en av arkitektene bak «The Southern ­Manifesto», der sørstatspolitikere i Kongressen protesterte mot at Høyesterett endte raseskillet i Brown-saken fra 1954. Mange afroamerikanere fryktet at Graham skulle gi Daniel kredibilitet ved at han delte scene med ham og de ­kontaktet King.

«Omvendte hjerter

Kort sagt oppfordret King til det som på norsk nå kalles for scenenekt. Han ba Graham avverge at Daniel introduserte evangelisten på møtet. Graham gikk ikke med på det, og han fulgte heller ikke oppfordringen om offentlig å ta avstand fra Daniel.

Siden ble kløften mellom dem dypere og bredere.

Graham ba King være tålmodig og ikke provosere. «Ved hver eneste milepæl,» skriver Miller, «det være seg Birmingham (1963), Mississippi Freedom Summer (1964) eller Selma (1965), oppfordret Graham aktivistene til å avslutte protestene.» Graham mente dessuten at omvendte hjerter var det eneste som kunne føre til endringer på samfunnsnivå. ­Videre uttalte han ved flere anledninger at ­rasisme var umulig å overkomme før Jesus kom tilbake.

Det hjalp ikke at Graham lenge var medlem i kirken First Baptist Church i Dallas, Texas, en kirke som da var ledet av den erkerasisten W. A. Criswell. Evangelisten selv bodde i Nord-Carolina.

Stillheten fra venner

Grahams kirke i Dallas er nå ledet av Robert Jeffress. ­Jeffress og flere andre kristenledere har gått ut i sosiale medier og oppfordret folk til å takke Trump for jobben han gjør. Hvite­ evangelikale har stått brast og bram med presidenten gjennom alle typer ­rasistiske utsagn og politiske vedtak.

Når alt kom til alt virker det som, stakk det antirasistiske arbeidet blant hvite evangelikale de siste tiårene ikke veldig dypt.

Det er kanskje ikke så rart, da Kirk Franklin har tydd til Kings ord når han forklarer grunnen til at det er så vondt å se hva som skjer nå. «Når alt kommer til alt vil vi ikke huske ordene fra våre fiender,» sa King, «men stillheten fra våre venner.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk