‘Kirkene viktig for å begrense hevn og vold’

Historikeren Richard English svarer på spørsmål om striden mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland. Les hovesaken i vår religion og konflikt-serie her. 

I hvilken grad har konflikten vært drevet av religion eller religiøs tilknytning?

– I all hovedsak har den nordirske konflikten vært nasjonalistisk, om statsmakten. Men de rivaliserende formene for nasjonalisme har historisk vært gjennomsyret av religion – henholdsvis katolsk irsk nasjonalisme og protestantisk britisk unionisme – og de religiøse skillelinjene er fortsatt sterke. De to største partiene henter i overveldende grad sine stemmer fra forskjellige religiøse samfunn: Protestanter stemmer på Democratic Unionist Party (DUP), katolikker stemmer på Sinn Fein.

Det handler mer om maktkamp enn om religion?

– I min bok Irish Freedom: The History of Nationalism in Ireland, argumenterer jeg for at nasjonalismen hovedsakelig handler om samfunnsgrupper som kjemper om makt. Men definisjonen av samfunn omfatter elementer som ofte er religiøse, som religiøs kultur, tro og gruppetilhørighet, så religion henger sammen med andre viktige aspekter ved nasjonalisme.

Presten og politikeren Ian Paisley var et profilert ansikt på den protestantiske, Storbritannia-tilknyttede unionist-siden under The Troubles. Var dette et unntak, eller spilte de ulike kirkene i Nord-Irland noen viktig rolle i konflikten?

– Kirkenes rolle var svært viktig, og da først og fremst ved at de fremmet tiltak for å hindre hevn, begrense voldsnivået og framstå som en modererende kraft i konflikten.

Hvor står Nord-Irland i dag, snart 20 år etter Langfredagavtalen, med tanke på skillet mellom den minkende protestantiske majoriteten og den katolske minoriteten?

– Ingen av de to sidene vil få en stor nok befolkningsmessig majoritet i overskuelig framtid til å bli i stand til å dominere den andre. Derfor er den politisk eneste fornuftige veien framover å finne kompromisser.

Etter at Langfredagsavtalen ble inngått i 1998 har det i hovedsak vært et fravær av voldelig konflikt i Nord-Irland, men har avtalen levert som forventet?

– Vi har beveget oss fra et blodfarget fiendskap, til en slags motvillig fred. Det er ikke perfekt, men det er tross alt en framgang.

Hva tenker du framover for Nord-Irland? Vil det for eksempel bli mindre atskilte samfunn mellom den protestantiske og katolske befolkningen, og vil forholdet til Irland og Storbritannia endre seg?

– I all hovedsak vil vi se mer av den samme situasjonen som vi har i dag. Nord-Irland vil fortsette å være en del av Storbritannia, men samtidig med nære og fornuftige bånd til den irske republikken sør for grensen. Også framover vil vi sporadisk oppleve dødelige voldshendelser, men ikke på de høye nivåene vi har hatt tidligere.