'Kirken er ikke venstrevridd'

– Har nestekjærlighet og flyktningers menneskeverd plass innenfor den politiske høyresidens virkelighetsforståelse? Dersom kirken ønsker å formidle dette budskapet, må man forkynne såpass nyansert at dette blir forstått.

Det sier Sivert Angel, førsteamanuensis i homiletikk ved Det teologiske fakultet (TF).

LES MER: – KFUK-KFUM er høyrefiendtlig

Listhaugs anklager

Sammen med førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen har han undersøkt prekener fra slutten av sommeren 2015 til påsken i 2016 i lys av Listhaugs anklager om kirkens «godhetstyranni».

I denne perioden skjedde en rekke hendelser tilknyttet flyktningskrisen som fikk stor oppmerksomhet i offentligheten.

Rett før julen i 2016 var terrorangrepet i Paris. Nyttårsaften ble flere kvinner overfalt i Köln. Samtidig blir Sylvi Listhaug innvandringsminister.

Tiden rundt påsken i 2016 var preget av terrorangrepene i Brüssel som skjedde under den stille uke.

– Disse hendelsene forbindes med en litt mer kritisk vending i dekninger av flyktninger i det offentlige. Vi undersøkte hvordan predikantene forholdt seg til dette, og hvor godt Listhaugs kritikk traff, sier Angel.

To områder

Forskerne har konsentrert seg om to områder i Norge. Det ene området har de kalt for «grenseområdet», som er en alminnelig menighet ved et grenseområde i Norge der det kom mange flyktninger.

Den andre konteksten har de kalt «katedralen». Dette er en hovedkirke i en større norsk by.

Forskerne fant at prekene verken støttet restriktiv flyktningpolitikk eller omtalte flyktninger negativt.

– Prekene tok i stedet til orde for gjestfrihet. Vi mener at dette ikke tilsier at kirken er venstrevridd. Det er fortsatt mindre enn halvparten av prekenene som tar opp temaet flyktninger, sier han.

Prekene som omhandlet flyktninger hadde sjelden klare politiske føringer, men handlet om nestekjærlighet. Det var likevel en veldig klar forskjell i måten prekene snakket om flyktninger på:

I katedralen ble flyktninger nevnt i et flertall av prekenene. I grenseområdet, der det var mange flyktninger, ble emnet derimot nevnt kun to ganger.

– Vi tror årsaken er at man er mer forsiktig med å snakke om folk hvis de er der. Fraværet av flyktninger gjorde at man var friere til å snakke om dem i katedralen. Der ble flyktningene et religiøst symbol.

Direkte overføring

Et fellestrekk var imidlertid måten man brukte Bibelen på.

– Man koblet budskapet fra Bibelen direkte til dagens situasjon. Hvis man hadde en bibeltekst man syntes lignet på flyktningsituasjonen i vår tid, overførte man den på en ganske direkte måte til i dag. Dette var nokså overraskende, sier Angel.

– Er mangelen på avstand mellom teksten og samtid problematisk?

– Ja, men det er enkelt å forstå hvorfor den kommer. Det er jo retorisk kraftfullt. Generelt er man i en preken ute etter å gjøre Jesus nærværende. I det ligger det en oppløsning av avstand. Men hvis man blir forført til å oppheve all avstand til tekstens situasjon når man fremmer et politisk argument, kan det bli lite troverdig.

Han sier at dersom nestekjærligheten er grenseløs i ethvert politisk henseende, kan man for eksempel ikke ha rettsvesen eller eiendomsrett.

– Uten nyansert fortolkning kan budskapet løse seg opp i absurditet, sier Angel.

LES MER: I Storbritannia får erkebiskopen kritikk for å kalle Jesus en sosialist. I flere europeiske land, Norge inkludert, strides det stadig om folkekirken er for høyre- eller venstrevridd.

Tre stiler

Forskerne har identifisert tre ulike måter å snakke om flyktninger på:

Den sentimentale stilen, der flyktninger, og etter hvert terrorhendelsen, minner oss om vår sårbarhet. Denne stilen gjør flyktninger til et religiøst symbol.

En annen stil er den klassiske, moralske. Den ser flyktningskrisen som en moralsk utfordring som må besvares.

– Her ble det lagt overraskende føringer i prekenene. Søndagen før valget var saligprisningen fra NT satt opp. I prekenen sto det at det var en overnaturlig inngripen at teksten var satt opp dagen før valget. Dette ga føringer for hvilket parti vi skulle stemme på, sier han.

Den siste stilen er den såkalte heroiske stilen. Denne etablerer en virkelighet hvor det onde allerede er overvunnet. Det er ikke forskjeller på terrorister og andre mennesker. Predikanten fremstiller seg selv som en usårbar skikkelse som ikke blir skremt av rapporterte terrorhendelser, men blir tvert imot god av dette.

– Denne måten å preke på ligner anklagene om godhetstyranni. Prekenmåten gir ikke rom for praktiske og nøkterne overveielser i politikken om flyktninger, sier han.

Ikke venstrevridd

– Mye av det du nevner vil høyresiden kunne kalle for typiske eksempler på en venstrevridd kirke. Hvorfor kommer dere da til en motsatt konklusjon?

– For det første fordi hensikten bak mange av prekenene som omtaler flyktninger, er å vekke følelser og minne oss om at vi er svake mennesker som trenger Gud. Det er en bruk av flyktninger som ikke nødvendigvis er rettet mot en bestemt flyktningpolitikk. For det andre fordi flertallet av prekenene i materialet ikke nevner flyktninger.

Angel sier likevel at de prekenene som gir tydelige politiske råd, alle kan sies å høre hjemme på den politiske venstresiden.

---

Prekenundersøkelse

• Sivert Angell og Elisabeth Tveito Johnsen, begge førsteamanuensiser ved Teologisk fakultet i Oslo, står bak artikkelen Preaching and political debate on refugees i det nordiske teologitidsskriftet Studia Theologica.
• Artikkelen er en del av en større europeisk studie om hvordan man forkynte om flyktningskrisen i perioden 2015–2016.
• Forfatterne har undersøkt prekener fra slutten av sommeren 2015 til påsken i 2016 i lys av Listhaugs anklager om kirkens «godhetstyranni».

---