Nyheter

Kirkebygg i uklart farvann

Fremtiden til landets hundrevis av kirkebygg - en tusenårig del av vår kulturarv - innebærer store endringer og mye usikkerhet. Hvordan kan vi best ta vare på disse uvurderlige verdiene?

Bilde 1 av 4

Av Oddbjørn Sørmoen

«Kirken vil alltid være der,» sa leder av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Kristin Ørmen Johnsen, på Arendalsuka i august i år. Det var kirkebygget som sådan hun snakket om, og det var som deltaker i en debatt om vedlikehold, økonomi og våre norske kirkebyggs fremtid. Mange av dem har stått der i opptil 800 år, så hun målbar nok manges oppfatning av at de er en naturlig og selvsagt del av norske landskap, både i byene og på landet.

Rett bak Ørmen Johnsen tronet Trefoldighetskirken fra 1888, det mest karakteristiske og høyeste bygget i Arendal, tegnet av Christian Fürst, han som også tegnet Tostrupgården rett ved Stortinget og Sagene kirke i Oslo. Trefoldighetskirken ble bygget i stolthet og er synlig på svært lang avstand, enten man møter byen fra sjøen eller fra landsiden. Den ble bygget som et landemerke og er i dag en selvsagt del av Arendals identitet. Men kirkebygg står ikke av gammel vane og ikke uten at noen bruker og vedlikeholder dem.

De norske kirkebyggene seiler på flere måter gjennom uklart farvann. Regjeringens tilsynelatende uvilje mot å gjøre noe med vedlikeholdsetterslepet på 12 milliarder kroner er bare et av de mest synlige skjærene i sjøen. Selvstendiggjøring av trossamfunnet Den norske kirke som har vært en del av staten i nesten 500 år, gir også kirkebyggene utfordringer som ikke alle så lett ser.

Krevende å skille kirke og stat

Den evangelisk lutherske kirke i Danmark-Norge ble opprettet av Kongen i 1537 og var på godt og vondt et instrument for den dansk-norske stat til 1814. Grunnloven av 1814 endret ikke på dette, men lovfestet kirken som statskirke, underlagt storting og regjering. De organisatoriske og økonomiske bindingene har derfor vært mange.

Løsrivelsesprosessen, eller selvstendiggjøringen, av et kirkesamfunn som har vært en del av staten så lenge, tar naturlig nok tid. Grunnloven ble endret 21. mai 2012. Fra da av opphørte «statskirken», og Kongen gikk av som kirkens overhode. Prosessen har gått videre, men det er fremdeles en del som skal på plass før den er gjennomført, etter planen i 2020.

Det er ikke så vanskelig å forstå at en multikulturell stat i vår tid ikke kan styre og bestemme over et trossamfunn. Det som skaper utfordringer er den lange sameksistensen trossamfunnet har hatt med staten. Disse har vært så tett sammenvevde og avhengige av hverandre at historien om den ene ikke kan skrives uten den andre. Dette skaper naturlig nok utfordringer ikke minst for kirkebyggene, som juridisk sett tilhører sognet, men som på så mange andre måter også tilhører folket på stedene der de ligger, og ofte hele nasjonen.

LES MER: Nidarosdomen får ny innvendig belysning til 23 millioner kroner

Arena for det offentlige liv

Kirkebyggene har i historisk tid alltid vært en integrert del av de norske lokalsamfunn. Allerede på Mostertinget i 1024, da kristenretten formelt ble innført i Norge, ble det bestemt at bøndene skulle finansiere kirkebyggene. Slik fortsatte det gjennom hele middelalderen og også etter reformasjonen i 1537. Folket var ansvarlige for kirkene, mens Kongen sendte og betalte prestene i de samme kirkene.

Kirkebygget var den viktigste fellesoppgaven for lokalsamfunnet. Med reformasjonen overtok kongen og staten ansvaret for trossamfunnet kirken og gjorde den til en del av sitt maktapparat. Kongen bestemte hva folk skulle tro og «resertifiserte» de katolske prestene til å bli lutherske. Presten var ofte den eneste embetsmannen på stedet, og det offentlige livet fant sted i og ved kirken, som oftest på søndag i forbindelse med messetid. Nye lover og forordninger ble lest opp i kirken. Innføringen av konfirmasjonen i 1736 ble starten på skolevesenet som gjorde folk skrive- og leseføre. Konfirmasjonen ble betingelsen for giftemål og en rekke andre sivile plikter og rettigheter.

Det var også den statlige kirkelige infrastrukturen som gjorde det mulig å sammenkalle til Riksforsamlingen på Eidsvoll den travle ettervinteren og våren 1814. Det var på kirkeloftet eller i telthusene nær kirkene at forsvaret oppbevarte sitt utstyr, og det var på kirkestedet at de hadde lokal militær eksersis etter kirketid. Utenfor kirken var det plass for offentlige avstraffelser og forlystelser.

LES MER: Én av ti kirker står nesten ubrukt

Skiftende eierskap

Under det dansk-norske eneveldet, som ble innført ved et statskupp av kong Frederik 3. i 1660, tok Kongen myndighet og eiendomsrett over kirkene. På 1720-tallet ble ca. 620 kirker på landet følgelig solgt til menigheter og privatpersoner for å fylle statskassen etter Den store nordiske krig. Mange private kirkeeiere var mer interesserte i kirkegodset, dvs. skog og eiendom, som fulgte med enn i vedlikeholdet av selve bygningen, noe som første til at mange kirker forfalt. I 1818 kom derfor et lovverk som ga menighetene rett til å overta kirkene, dersom de private kirkeeierne ikke oppfylte sine forpliktelser.

En av de viktigste oppgavene for det lokale selvstyret, etablert ved formannskapslovene i 1837, var å ordne opp i forfallet som preget mange kirker. Lov om Kirker og Kirkegaarder fra 1897 ga soknet eiendomsrett til kirkene og forbød salg av kirker. Kirker som fremdeles var i privat eie ble dermed tilbakeført til den lokale menighet. Kirkens tilsyn lokalt besto av sokneprest og kommunale representanter. Kommunens skatteinntekter supplerte også kirkens egne inntekter når det gjaldt kirkebygningene. Ifølge gjeldende kirkelov fra 1996 skal også utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker «utredes» av kommunen.

Det er, som vi ser, mange og sterke historiske bindinger mellom kirkebyggene og lokalsamfunnene i Norge, så det er ikke uten grunn at mange føler at de fremdeles eier dem. Fremdeles er kirkestedene, med kirkegård og kirkebygg, visuelle nav i lokalsamfunnene. De skaper identitet og formidler utallige historier, uavhengig av den enkeltes tilhørighet til trossamfunnet.

LES MER: Vil gjøre kirker til grendehus

Kirkebygg av nasjonal interesse

Siden det er Riksantikvaren som har det overordnede ansvaret for kulturminnevernet, har også direktoratet ansvaret for å definere hvilke kirker som er av nasjonal verdi og hvilke konsekvenser dette får for kirkene.

Mens Sverige og Danmark på 1600- og 1700-tallet var mektige og i perioder krigførende nasjoner, var Norge bare en fattig provins under Danmark. Dette er en av grunnene til at vi i dag bare har «ett slott og ingen borger». Kirkebyggene er derfor den vanligste arkitektoniske kulturminnetypen i Norge, som til gjengjeld finnes over hele landet. Når den norske kulturarven skal presenteres, blir følgelig kirkebyggene ofte trukket frem.

Riksantikvaren har likevel bare fredet i underkant av 14 % av de 1630 kirkene i Den norske kirke. Dette er overveiende automatiske fredninger gjennom kulturminneloven, som setter grensen for slike fredninger til 1649. Bare en håndfull kirker fra etter 1650 er fredet ved enkeltvedtak. Alle kirker bygget mellom 1650 og 1850 er automatisk listeførte som kirker av nasjonal interesse, samt et relativt stort utvalg av kirker bygget mellom 1850 og 2000. Disse to gruppene utgjør 46 % av det totale antall kirker. Til sammen er dermed ca. 60 % av norske kirker etter kirkeloven regnet som kulturminner av nasjonal interesse. Det er interessant å sammenligne prosenttallet med tilsvarende i land med både «slott og borger»: 87 % av de ca. 3400 svenske kirkene er fredet og 76 % av de ca. 16 300 anglikanske i England.

Når den kommende trossamfunnsloven trer i kraft rundt 2020, faller dagens kirkelov bort. Det betyr også at systemet med listeføring av kirker forsvinner. Som en erstatning har Riksantikvaren foreslått nye fredningshjemler i kulturminneloven for stående kirkebygg. I korthet går forslaget ut på automatisk fredning av alle kirker bygget før 1850 og hjemmel til å frede enkeltkirker bygget etter dette tidspunkt. Videre ønsker også Riksantikvaren at det totale antallet kirker med nasjonal interesse skal reduseres. Dette kan vanskelige forstås som noe annet enn en nedskrivning av verneverdien på kirkebygg fra etter 1850.

Røros 04.07.2017
Røros kirke. Kirkeverge, Bjørg Helene Skjerdingstad, kantor Stephen Hicks og billettansvarlig/frivillig i døra, Einar Aasen.
FOTO: JOAKIM S. ENGER

Tre store utfordringer

Kirkene har mange funksjoner. Mange kirker er fremdeles det ene, store og påkostede offentlige seremonirommet på stedet. Så lenge kirken er et bygg for fellesskapet, for lokal kultur, er stedsformende, stedets konsertlokale osv., stilles det ikke så lett spørsmål ved det kommunale ansvar å betale for vedlikehold og drift av bygget. Når en kirke ikke lenger har slike fellesskapsfunksjoner, kan det lokalpolitisk bli mer problematisk å forsvare en kommunal finansiering. På den annen side er kirkens mangfoldige kulturelle, religiøse og humanitære virksomhet i lokalmiljøet mange steder omfattende; noe kommunene de fleste steder vet å verdsette. Utfordringen for Kirken blir likevel å rettferdiggjøre kirkebyggenes plass på de offentlige budsjetter ved å være aktuell for stedet der den ligger, ved å være åpen for ulike arrangementer, ved å presentere sin historie og plass i lokalsamfunnet, samtidig som den opprettholder sin integritet som gudshus.

Norge gjennomgår en sentralisering. Den sittende regjeringen arbeider aktivt med å effektivisere kommunesektoren blant annet ved å redusere antallet kommuner fra 428 i dag til 356 i 2020. Siden loven krever ett kirkelig fellesråd i hver kommune der det er flere sogn, vil en sammenslåing bety færre fellesråd. Opprettholdes det totale tilskuddet, betyr større fellesråd styrket kompetanse, også knyttet til kirkebygg. Poenget med sammenslåingene er økonomisk effektivisering. Kompetansestyrkingen som mange har sett for seg, kan derfor bli svakere enn først antatt.

Regjeringens regionreform inneholder delegering av oppgaver på kulturminneområdet som i dag utføres av Riksantikvaren. Foreløpig ser det ut til at rådgivningen på kirkebygg er unntatt delegeringen. Men om en delegering på dette feltet skulle bli iverksatt, betyr dette at beslutningene og rådgivningen fra Riksantikvarens ca. 2,5 saksbehandlere på kirkebyggfeltet flyttes over til 11 fylkeskommuner. Spesialstillingene vil i så fall bli til små brøker i de regionale stillingene, med de konsekvenser dette vil få for den kirkeantikvariske rådgivningens og beslutningers kvalitet. En statusendring for mange kirker fra dagens listeføring til fredning betyr også en betydelig forskyvning av avgjørelser angående kirkebygg og liturgiske rom fra biskopene til kulturminnevernet.

I denne sammenheng er det interessant at Kirkerådet på sitt desembermøte nylig vedtok å øke sin kompetanse og kapasitet på kulturminnefeltet og å utarbeide en nasjonal kirkelige kulturarvsstrategi. Dette vitner om en nødvendig overordnet strategisk tenkning fremover.

Ringsaker kirke

Fortsatt en kulturell rolle å spille

Endringene mellom kirke og stat fører på lengre sikt naturligvis også til løsere offentlige forpliktelser. Med «effektive» kommuner, fraflytting fra mange lokalsamfunn og mindre bevilgninger til kirken, er det naturlig at spørsmålet om hvor mange kirker man har bruk for kommer opp.

Mange snakker om underbrukte eller overtallige kirker. Men hva som er «overtallig» avhenger av den som definerer ordet. «Bare glem det!» sa arbeiderpartipolitiker Jan Bøhler da han forsto at hans lokale kirke sto i fare for å bli lagt ned. Hans og andres reaksjoner viser at de norske kirkebyggene har mange roller og betydninger.

Over hele Europa er religionen og kirkebyggene fundamentale deler av kulturarven. Kirkens betydning for Norge som nasjon og for norsk kultur er også uvurderlig. Kirkebyggene er med å skape identitet til de steder der de ble bygget. Det er umulig å kappe båndene helt til en tusen år gammel historie.

Dette er en forkortet og lett bearbeidet utgave av en artikkel er publisert i siste nummer av Fortidsminneforeningenes magasin Fortidsvern.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter